- Det gikk en faen i meg, sier Lars Ramslie (49).

Forfatteren hadde vært på middagsselskap, fortalt om deler av ungdomstida og fikk som svar: «Må du snakke om dette. Det er så ubehagelig.»

- Det var som et tegn, som om jeg ikke fantes mens resten av selskapet kunne snakke fritt. Ok, hvis jeg skriver historien, slutter jeg kanskje å prate om det. Kanskje er litteraturen fortsatt rommet for dette.

Han sitter på en takterrasse med utsikt til Akerselva og et Oslo i sol. Fire etasjer ned ligger lydstudioet der Ramslie snart skal inn å lese de siste kapitlene i «Fjellet, geværet, vannet», romanen som kommer ut denne uka. Den handler om ni år gamle Lars og faren hans og spinner rundt en sommerdag i 1983, når far drar med seg sønnen til fjells uten å ha med noe annet enn ei hagle og et luftgevær.

Prøver å finne hatet

Lars Ramslie skrev om faren i debutromanen «Biopsi» fra 1997. En far som ble norgesmester i boksing, før han ble arbeidsledig, syk, havnet i rullestol, ble narkoman og kriminalisert, før han døde 45 år gammel.

Nå har han altså gjort det igjen. Denne gang skriver han om en far som ønsker å vise omsorg, men som ikke har omsorgsevne. Og om en sønn som elsker faren sin, men som også prøver å finne et hat mot mannen som han har sett slå kjæresten sin, og som uberørt strener oppover fjellsiden uten å ta hensyn til sønnen som nesten ikke får puste når han prøver å følge etter. «Pappa. Vent. Vent. Vent. Pa-pa.» Han har skrevet en roman til faren sin. Der ordet til er valgt med det han kaller kirurgisk presisjon.

- Det er på et plan en utforskning av hvordan hukommelsen fungerer. Noen bilder er «mineralske», andre flyktige. I skriveprosessen har jeg latt dem leve sitt eget liv. Det er verken en dokumentar, eller en biografi, enda minner er utgangspunktet. Jeg vil kalle det «noe annet», uten å måtte sette merkelapp på det.

Ramslie skyver jakkeermene opp over tatoveringene.

- Det er også et fadermord, sier han.

Savnet etter far

Faren forsvant tidlig ut av familiebildet og Lars vokste opp sammen med moren i trygge, ordnede forhold, men med et sterkt farssavn. Så fort han så sitt snitt til å stikke av og oppsøke faren, gjorde han det.

- Faren min var en smart tøffing, utdannet og talefør, et menneske som hang med skuespillere og poeter, men også en fyr som var disponert for avhengighet. Han tålte ikke dop. Han hadde en evne til omsorg, men på sine egne premisser. Premisser det var vanskelig for et barn å forholde seg til.

Han smiler så vidt.

- Jeg er veldig streng på et par ting, skal du ta dop, skal du ikke kjøre tungtransport, og det er ikke sikkert du skal ha så mye med barn å gjøre.

Dypt rystende

Ransaket av politiet

Rundt beina hans svinser Mogwai, ei løsbikkje han tok til seg under et skriveopphold på Gran Canaria. Egentlig hatet han hunder, var livredd dem, men Mogwai har lært ham et og annet om omsorg.

Etter at faren ble syk og måtte amputere beina, opplevde sønnen at han ble medisinert til morfinist, sløv og utilpass. Han valgte selvmedisinering i form av annen rus.

- Og ble dermed kriminalisert for å klare tilværelsen, sier Ramslie og mener vi snakker for lite om sosial arv.

- Noe av det verste for barn med en forelder som ruser seg, er den nesten konstante paranoiaen du får ved å sitte og vente på at politiet skal komme på husransakelse. Du vet at forelderen din ikke har noen rettigheter, og med det heller ikke du, som både kan få tingene dine ransaket og bli en tyster.

Hendene hans er en snartur innom velfrisert skjegg. Ramslie har begynt å skjønne hva PTSD er.

- Jeg har alltid skammet meg over at jeg ikke fullførte en utdanning, men i ettertid ser jeg jo at jeg var hyperstressa på den tida. Politiet begynte å stoppe meg på gata. Jeg ble kroppsvisitert etter skolen foran en barnehage da jeg var 17, og politimannen spurte om foreldrene mine rusa seg. Det skjedde flere ganger. Altså, jeg var punker, og ble vel valgt ut fordi jeg var annerledes, men de penset alltid raskt tema over på foreldre.

- Begynte du med dop?

- Med min bakgrunn ble jeg på mange måter mer forsiktig, men selvfølgelig, som mange andre i min generasjon har jeg hatt mine erfaringer med dop. Det befriende er at jeg ikke har samme anlegg for avhengighet, sier han og tar en kort pause, før han melder at boka også har et politisk aspekt. Et argument for reform.

- Uansett hvilken regjering vi har hatt, historisk sett, så velger de seg en minoritet som alle er enige om at ikke fortjener medlidenhet. Som rusmisbrukerne. Misbruket er liksom bare selvforskyldt, og de blir bare til en statistikk. Jeg tar for meg ett menneske i denne statistikken.

Gjør menn forbanna

Skyggen av skam

Hele livet har Lars Ramslie gått rundt og tenkt at han ikke kommer til å bli eldre enn 45 år. Akkurat som faren. Den dagen han passerte faren i alder, bestemte han seg for at livets manus nå var hans eget.

Fra T-skjorta lyser Jack Nicholsons «The Shining»-galskap. Et ikke tilfeldig valgt antrekk. Det utspilte seg et kammerspill mellom far og sønn i den filmen. Ramslie forteller om lille Lars som måtte være dommer i umulige situasjoner, for etterpå å føle ansvar for at både far og sønn skulle føle seg vel. Barnet ble omsorgsperson, også etter å ha vært vitne til farens bruk av vold mot andre, men ikke mot sønnen.

- Voldsstatistikken er skammelig for menn, det ble jeg bevisst allerede som gutt. Jeg hadde med meg skammen som en skygge fra jeg var åtte-ti år gammel, og jeg skrev om det i «Biopsi». Nå har jeg gjort det igjen.

- Hva tror du faren din hadde sagt, hvis han hadde lest romanen?

- Jeg har hele veien hatt drømmer hvor faren min sitter og leser manuset. Han har liksom vært med meg hele veien. På en måte er det han – eller den versjonen jeg bærer med meg av ham – som forteller. Jeg korrigerer. Heller ikke han sto i veien for et lite fadermord. Og så håper jeg kjærligheten skinner igjennom, forsøket på å forstå, empatien.