En oppvekstroman om barndom og forelskelse, mensen, pubertet og vanskelige kjærlighetsforhold virker ikke akkurat lysende originalt. Men britiske Claire-Louise Bennett har en så original og intelligent vri på tematikken at det er bortimot den rareste boka jeg har lest.

«Enkelte skrevne ord er levende, aktive, de lever – de er helt i øyeblikket, det samme øyeblikket som deg», heter det i denne jeg-fortellingen. Og det er tema i boka. Den lar oss huske hvorfor vi leser bøker. Spesielt som barn og unge, der litteraturen er like levende som livet selv.

Skjendige drap

Vi følger hovedpersonen på krusedullisk vis fra hun er barn til godt voksen, med proletarforeldre som jobber seg oppover – og en bestemor med forkjærlighet for sentimentale biografier om Hollywood-legender og hardbacks med fotografiske framstillinger av viktoriatidens skjendigste drap.

Selv leser fortelleren seg gjennom livet, og lever seg så inn i bøkene at den former virkeligheten rundt henne. Synet av en fellesdusj eller et loppemarked med dynger av klær og sko, kan gjøre henne «stakkåndet av tanken på alle de hundretusener av kvinner og menn og barna deres som ble sendt av gårde i de usle overfylte kvegvognene fra hele Europa i uke etter uke rett inn i det barbariske uunngåelige hjertet av dødsleirene».