Anmeldelse: Claire-Louise Bennett, «KASSE 19»

Det rareste jeg har lest

Både forfatter og oversetter briljerer med de snurrigste ord og vendinger i denne bemerkelsesverdige romanen.

MERKSNODIG: Den engelske forfatteren Claire-Loiuse Bennett har skrevet en roman som ikke likner noe annet. Foto: Conor Horgan
MERKSNODIG: Den engelske forfatteren Claire-Loiuse Bennett har skrevet en roman som ikke likner noe annet. Foto: Conor Horgan Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«KASSE 19»

Claire-Louise Bennett

Roman

Forlag: Peilkanen
Oversetter: Bjørn Alex Herrman
Utgivelsesår: 2021

Se alle anmeldelser

En oppvekstroman om barndom og forelskelse, mensen, pubertet og vanskelige kjærlighetsforhold virker ikke akkurat lysende originalt. Men britiske Claire-Louise Bennett har en så original og intelligent vri på tematikken at det er bortimot den rareste boka jeg har lest.

«Enkelte skrevne ord er levende, aktive, de lever – de er helt i øyeblikket, det samme øyeblikket som deg», heter det i denne jeg-fortellingen. Og det er tema i boka. Den lar oss huske hvorfor vi leser bøker. Spesielt som barn og unge, der litteraturen er like levende som livet selv.

Skjendige drap

Vi følger hovedpersonen på krusedullisk vis fra hun er barn til godt voksen, med proletarforeldre som jobber seg oppover – og en bestemor med forkjærlighet for sentimentale biografier om Hollywood-legender og hardbacks med fotografiske framstillinger av viktoriatidens skjendigste drap.

Selv leser fortelleren seg gjennom livet, og lever seg så inn i bøkene at den former virkeligheten rundt henne. Synet av en fellesdusj eller et loppemarked med dynger av klær og sko, kan gjøre henne «stakkåndet av tanken på alle de hundretusener av kvinner og menn og barna deres som ble sendt av gårde i de usle overfylte kvegvognene fra hele Europa i uke etter uke rett inn i det barbariske uunngåelige hjertet av dødsleirene».

«Kasse 19» er kassa på supermarkedet der hun jobber ved siden av skolen. Dit kommer en russisk stamkunde og gjør henne skrekkslagen ved å gi henne Friedrich Nietzsches «Hinsides godt og ondt». Denne russeren lager hun så en fortelling av, med en attenhundretalls gotisk stemning. Det samme gjelder fortellingen om bibliotekaren Tarquin Superbus og Doktoren. Akkurat denne blir litt anmassende i sin voldsomme ordrikdom.

Lysekrone av auberginer

Det finnes noe som minner om vanvidd i denne teksten, en tankestrøm der alt går i et manisk forrykende tempo. Hun ramser opp titler og forfattere hun har lest eller ennå ikke lest, utover i boka dominerer kvinnelige forfattere og deres skjebner. Her er mange klassikere, noe som speiles i det gammelmodige vokabularet. Hun bruker de forunderligste ord og bilder – til tider med helt umulig setningsbygning og med en hyperrealistisk billedkraft jeg sjelden har sett maken til. Som da hun fantaserer om å lage en lysekrone av auberginer, fordi hun er så betatt «av måten de er så stramt trukket i skinnende skuddsikkert mørke på».

Oversettelsen er briljant. Bjørn Alex Herrman har klart å overføre de vidunderlig krøkkete setningene og funnet fram til ord jeg knapt visste fantes (skabrøs – som betyr usømmelig eller uanstendig). Hva skal man si om følgende passasje, der hun prøver å tegne et mannsportrett: «Jeg trakk hvert mannlig trekk ned i min dypeste myr. Der de ikke løp pent og pyntelig sammen igjen som et ansikt på et fotografi, men spredte seg som amuletter tvers igjennom meg. La ham synke inn i meg. Ett hår om gangen. I all evighet.»

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer