Jeg innrømmer det: Jeg likte Amanda Gormans diktopplesning på Joe Bidens innsettelsesseremoni.

At Gorman, som ennå ikke hadde fylt 23 år, framførte det forsøksvis nasjonsbyggende diktet sitt der, ga seremonien noe den lett overdimensjonerte dekningen av det amerikanske valget hadde manglet: noe som hadde mindre med røde og blå stater, stemmetall og valgmenn å gjøre, og mer med en form for politisk idealisme.

Den unge poeten virket på mange måter briljant i selve framføringen, og selv om jeg nok kunne høre at diktet hun leste hadde visse svakheter, klang det bra og fungerte greit i sammenhengen. Da er det betydelig verre stilt med den norske versjonen av diktet, som nå er ute i bokform.

Nye rim

Den norske gjendiktningen signert Marjam Idriss kjennetegnes av virkelig å ville være en gjen-diktning, i den grad at det diktes på norsk der originalen er mindre dikterisk. For eksempel her: «Og så, før vi helt forstår, er morgenen vår». Her finner vi et norsk rim, der det ikke er noe rim i originalen.

Originalen rimer i neste linje igjen, og den norske gjendiktningen prøver tilsynelatende å kompensere for en mangel på rim der ved å innføre et rim i verselinjen før. Men den norske strofen som helhet klinger slett ikke godt: