Disse dystopiske krimfortellingene er så dystre på jordas og menneskehetens vegne at de bare vekker svart angst hos meg. Heldigvis er plottene så oppkonstruerte og urealistiske at de er lette å glemme.

At Jo Nesbøs nye bok er skrevet i koronaens tid, er åpenbart. Tittelnovellen «Rotteøya» er lagt til nær framtid, der en pandemi har ført til sivilisasjonenes totalkollaps.

Vi er i en USA-liknende storby, der det eneste som høres er knatring fra geværsalver, og det eneste som lyser i den mørklagte byen er påsatte branner. Brutale Mad Max-aktige gjenger herjer i gatene. En av dem er styrt av psykopaten Brad Lowe, en udugelig sønn av en av USAs rikeste menn. Hans eneste tegn på menneskelighet er den ulykkelige kjærligheten til Amy. Det skal vise seg å være fatalt for jenta. Jeg-personen er Amys far. Han tar en fryktelig hevn.

Hevnmotiv

Ved siden av noen til dels ganske skrudde far og sønn-forhold, går hevnmotivet som en rød tråd gjennom boka. Spesielt i sjakknovellen «Svart springer», også den lagt til en dyster framtid, der forretningskartellene og mafiaen styrer verdensøkonomien ved hjelp av sine fryktede leiemordere. Vår jeg-person er psykolog og hypnotisør, men etter at sønnen døde og kona begikk selvmord, valgte han av litt uklare årsaker å bli leiemorder. Denne fortellingen har på sin cliffhanger-aktige måte både spenning og sjarm. Den har til og med en riktignok sentimental, men kjærlighetsfylt avslutning. Mindre finurlig, ja, direkte fjollete, er «Sikadene», som leker seg med tanken på at vi lever i parallelle univers, der du kan gå tilbake i tid og omgjøre handlinger du angrer på.