Anmeldelse: Lucinda Riley «Mordene på Fleat House»

Døde: Oppdaget hemmelig manus

Lucinda Riley etterlot seg et krimmanus. Nå viser det seg at hun også kunne blitt en habil krimforfatter.

FAMILIEHEMMELIGHETER: Lucinda Rileys krim er til å kjenne igjen. Også «Mordene på Fleat House» inneholder dystre familiehemmeligheter og en ulykkelig aristokratisk familie. Foto: Boris Breuer
FAMILIEHEMMELIGHETER: Lucinda Rileys krim er til å kjenne igjen. Også «Mordene på Fleat House» inneholder dystre familiehemmeligheter og en ulykkelig aristokratisk familie. Foto: Boris Breuer Vis mer
Publisert

BOK: Vi er på den snobbete kostskolen St Stephens i vakre Norfolk. Der herjer Charlie Cavendish, en arrogant, bortskjemt og særdeles usympatisk unggutt, kjent for å mobbe de yngre elevene. En morgen blir han funnet død på rommet sitt. Det avdekkes at det dreier seg om mord. Noen har byttet ut Charlies epilepsimedisiner med aspirin, som Charlie var allergisk mot. Den smellvakre etterforskeren Jazmine Hunter-Coughlin – Jazz blant venner – settes på saken. Hun fortviler. Samtlige av skolens åtte hundre elever og to hundre ansatte kan være mulige mordere, men etter hvert samler plottet seg, og vi får et lukket-rom mysterium i god britisk ånd.

«Mordene på Fleat House»

Lucinda Riley

Krim

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Benedicta Windt-Wal
Utgivelsesår: 2022

«Lucinda Riley-fan vil nyte denne.»
Se alle anmeldelser

«Mordene på Fleat house» har en spesiell forhistorie. Den skal ha blitt skrevet allerede i 2006, men blir altså ikke utgitt før nå, et år etter at Lucinda Riley døde av kreft. Hun var en høyt elsket forfatter her i Norge, med sine underholdningsromaner som rommet alt hva hjertet begjærer av forfalne herregårder, ulykkelige aristokrater, familiehemmeligheter og Askepottaktige kjærlighetshistorier. Etter «Orkideens hemmelighet» (2011) har hun utgitt seksten titler på norsk, og med sine 1,6 million solgte bøker er hun ifølge forlaget den oversatte forfatteren som har solgt mest i Norge det siste tiåret. Mye på grunn av den spektakulære serien «De syv søstre», der en av bøkene ble lagt til Norge.

Gjenkjennelig Rileysk

Da Riley døde etterlot hun seg flere manus, deriblant denne krimmen. Både tematikk og stil er gjenkjennelig Rileysk. For også «Mordene på Fleat House» inneholder dystre familiehemmeligheter og en ulykkelig aristokratisk familie.

Charlie var den eneste mannlige arving til det enorme godset Conaught Hall, der den melankolske lord Conaught bor alene. Hans avdøde bror skal etter hvert spille en rolle i plottet. Også den 400 år gamle kostskolen har sine hemmeligheter. Legenden vil ha det til at den er hjemsøkt av en ung gutt, som var så ulykkelig at han hengte seg fra en jernkrok i taket i kjelleren. Kostskoleguttene mistenker at det er gjenferdet hans som står bak mordet. En annen skolegutt, det unge mobbeofferet Rory, er av ukjente årsaker livredd og forsvinner. Rory var et av mobbeofrene til Charlie.

Dette lyder mer mystisk enn det egentlig er, for plottet er på ingen måte spektakulært. Store deler av krimmen handler om de etter hvert tallrike romanfigurene og deres begredelige privatliv. Samtlige ekteskap skranter. Det er sjalusi, snobberi og klassemotsetninger. Også etterforskeren Jazz sliter med sitt. Hun sluttet i Scotland Yard etter at ektemannen – som også var hennes kollega – var utro. Nå tvinges hun mer eller motvillig tilbake i jobben.

Bokas mest sjarmerende skikkelse er skolens latinlærer, den milde Hugh. Han tar sitt eget liv, av årsaker vi først får vite mot slutten. Det skjer flere dramatiske mord. Oppklaringen er overraskende nok, men snakkes litt i stykker.

Toppen av kransekaka

Riley er en nokså omstendelig forfatter, og «Mordene på Fleat House» er en pratsom krim. Språklig er det helt på det jevne. Benedicta Windt-Wal har så vidt jeg vet oversatt de fleste av Rileys bøker. Hun har gjort en grei jobb, men visse steder blir det i overkant banalt. Hun synes blant annet å ha forelsket seg i uttrykket «toppen av kransekaka», med setninger som: «Han var overbevist om at Charlie var toppen av enhver kransekake». Gudene vet hva det engelske uttrykket er, men akkurat det erkenorske kransekake virker litt malplassert.

Ellers er dette en helt anstendig krim, og det er nesten litt merkelig at boka ikke er blitt utgitt før. I forordet skriver Rileys eldste sønn Harry Whittaker at han vurderte å bearbeide manuset, slik han har gjort med den åttende og siste boka av De syv søstre, «Atlas. Historien om Pa Salt», som enda ikke er utgitt. Whittaker skriver at han valgte å utgi dette manuset ubearbeidet. Det fungerer greit. Det blir riktignok vel mange involverte, noen løse tråder og noen sammentreff som selv ikke en krim kan tåle. Men etterforskeren Jazz fungerer godt, og kunne fint klart å bære en krimserie om Riley hadde valgt å bli krimforfatter.

Vi skal likevel være glad for at Riley valgte den såkalte Feelgood-sjangeren. «Mordene på Fleat House» mangler det melodramaet og de grenseløse underholdningselementene som har gjort Lucinda Rileys bøker så umåtelig populære.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer