Opp av en innsjø i den italienske delen av Sør-Tyrol stikker et klokketårn, en del av en gammel kirke. Tårnet i sjøen er blitt en turistattraksjon, et sted hvor folk i våre dager står i kø for å ta selfies. Men attraksjonen skjuler en hjerteskjærende forhistorie om småkårsfolk som ble skvist mellom italienske fascister og tyske nazister før og under andre verdenskrig, og som etter krigens slutt ble flyttet som brikker av hensynsløse utbyggere.

Denne historien har den unge italienske forfatteren Marco Balzano gjendiktet i romanen «Jeg blir her». Under innsjøen fantes et bysamfunn, et slags moderne Atlantis som ble satt under vann i 1950. Bøndene i Curon og Resia protesterte intenst mot demningen som skulle rasere deres livsgrunnlag, de reiste til og med til paven i Roma, men til ingen nytte. Som kompensasjon fikk de knapper og glansbilder.

En datters forsvinning

Balzanos fortelling konsentreres om den oppdiktede familien til Trina og Erich Hauser i Curon ved foten av de mektige fjellene i Sør-Tyrol. Stedet ligger i grenselandet mellom Italia, Østerrike og Sveits. Befolkningen er tysktalende, men ble gjenstand for en brutal italienisering da Mussolinis fascistparti kom til makta i 1922. Trina var utdannet lærer, men da det tyske språket ble forbudt, underviste hun på illegale skoler i låver og kjellere, og ble arrestert og banket opp av italienske karabinierer.