BOK: Det er ingenting å si på tidspunktet for forlagets Press sin utgivelse av Philippe Sands’ «Den siste kolonien». Denne våren har stått i menneskerettighetenes tegn. Først med samenes demonstrasjoner mot regjeringens håndtering av Fosen-saken, deretter med debatten om forholdet mellom det norske og det samiske etter Morten Strøksnes’ essay med samme tittel i Dag og tid.

Det er med andre ord vanskelig å tenke seg en bedre timing for å lese ei bok av den britiske forfatteren og advokaten Sands. For boka «Tilbake til Lemberg» ble han bejublet for sin evne til å forene kunnskap om folkeretten med en gripende historie om sin jødiske familie. Det var derfor med store forventninger jeg åpnet årets bok.

«Den siste kolonien»

Philippe Sands

Sakprosa

Forlag: Forlaget Press

Oversetter: Christian Rugstad

Utgivelsesår: 2023

---

«Viktig historie koker bort i kålen.»

Se alle anmeldelser

Den handler om øyriket som i dag går under det anakronistiske navnet «Det britiske territorium i Indiahavet». I sentrum står beretningen om de omkring 1500 menneskene som levde på Chagosøyene fram til de ble deportert til Mauritius i 1973. Da begynte også deres kamp for retten til å vende hjem fra sine liv i eksil.

Dystert kapittel

Grunnen til at Sands har skrevet boka, er en svartkledd kvinne ved navn Liseby Elysé. I 2017 holdt hun et gripende innlegg ved Den internasjonale domstolen i Haag og skal ha styrket sine muligheter for en gang å kunne vende tilbake. Hennes beretning om livet på øyriket er like gripende og vakker som fortellingen om deportasjonen med det en gang norskeide «MS Nordvær», er vond og vanskelig. Hennes vitnemål skal ha fått tilhørerne i salen til å briste i gråt, og den bringer leseren rett inn i et dystert kapittel i Storbritannias koloniale historie.

En ting er at ni mennesker døde under deportasjonen - to ved å hoppe over bord. Mer fortærende er likevel spørsmålet som uvegerlig melder seg: Hvilket rett har Storbritannia til å beholde øyriket og til og med la USA bruke det som militærbase? Etter at lokalbefolkningen ble deportert, er Det britiske territorium i Indiahavet blitt noe av et arnested for brudd på menneskerettigheter og internasjonalt lovverk. For eksempel var fly som angrep Irak i 2003 stasjonert på øyriket.

Prisverdig ambisjon

Philippe Sands er ikke bare jurist med folkerett som spesiale, men sammen med sitt team har han også ført saken mot britiske myndigheter på vegne av de tidligere øyboerne og deres rett til å vende hjem. Kanskje er det for at boka ikke skal framstå som et rent partsinnlegg, at han i innledningen forteller at han har bestrebet seg på å være redelig og balansert.

Alarmerende påminnelse om vår groteske fortid

Det er selvfølgelig en prisverdig ambisjon. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at det var helt på sin plass da han først fortalte historien i en serie forelesninger ved The Hague Academy of International Law i 2022. Som leser av boka skulle jeg likevel ønske at hans beretning om folkerettens og menneskerettighetenes utvikling hadde vært malt med litt bredere pensel.

Overraskende digresjoner

Men Sands er i helt usedvanlig opptatt av detaljer og anekdoter. Etter hvert blir det ikke bare vanskelig, men nesten umulig å henge med i svingene. Fra å skrive malende og nært om Liseby Elysé, er det som om fingrene hans rastløst begynner å fare over tastaturet i et forsøk på å holde tritt med hans spredte tanker. De hopper fram og tilbake i historien han vil fortelle. Ja, han går heller ikke av veien for overraskende digresjoner. Enkelte ganger forsøker han å knytte de ulike trådene sammen ved nevne at hendelser som faller sammen i tid, mens andre ganger blir oppramsingene på grensen til uforståelige.

Han begynner på treffende vis sin historiske gjennomgang en februardag i 1945 da den amerikanske juristen og seinere nobelprisvinneren Ralph Bunche la grunnlaget for De forente nasjoner og kampen for avkolonisering med påpekningen: «det hefter store moralske betenkeligheter ved opprettholdelsen av kolonistyret». Derfra tar han oss på de påfølgende sidene plutselig tilbake til tidligere revolusjoner, namedropper intellektuelle som har kjempet for retten til selvbestemmelse, før vi får noen anekdoter om møtene som førte fram til Atlanterhavserklæringen.

Årets bokbombe

Google-litteratur

Av notatene i margen ser jeg hvordan jeg har forsøkt å finne ut av kronologien og holde orden på navnene på viktige dommere, ulike land og institusjoner, for ikke å snakke om alle sakene han tar opp etter hvert. Men allerede på side 41 ser det ut som jeg ga opp første gang - etter en tirade med over 20 navn på land, kontinenter, en guvernør, en slager og en dronning for å skildre den verden Liseby Elysé ble født inn i. Det virker rett og slett som om Sands har googlet på seg historisk kunnskap i stedet for å ta på seg det møysommelige arbeidet det er å lese, lære, reflektere og deretter gi sine tanker en form.

Riktignok tar han seg inn mot slutten av boka og forteller ferdig historien om Elysé og de andre øyboerne. Men da er det dessverre for seint til at leseren greier å kvitte seg med inntrykket av at dette er innforstått hastverksarbeid.