Anmeldelse: Emil André Erstad «Mørkemann: mi reise til kristenkonservatismen og tilbake»

Egosentrisk og umodent

Når mørkemenn bekjenner, bør de ha mer å by på.

INNBLIKK: Boka gir et tankevekkende, forstemmende innblikk i hvordan rekrutter til politikk og kommentariat orienterer seg i sin omverden, mener anmelder. Foto: Agnete Brun
INNBLIKK: Boka gir et tankevekkende, forstemmende innblikk i hvordan rekrutter til politikk og kommentariat orienterer seg i sin omverden, mener anmelder. Foto: Agnete Brun Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Bekjennelseslitteratur har lange tradisjoner og kan gjerne være saftig i sine beskrivelser av villfarelsene som går forut for klarsyn og helbredelse. Slikt skrives helst av mennesker som har levd en stund. I «Mørkemann» møter vi en bekjennende 30-åring, men han byr på svært mager kost.

«Mørkemann»

Emil André Erstad

Sakprosa

Forlag: Samlaget
Utgivelsesår: 2022

«Meninger trumfer handlinger hos ung politisk entreprenør.»
Se alle anmeldelser

Emil André Erstad var en av Knut Arild Hareides nærmeste rådgivere i Stortinget. Han er tidligere leder i KrFU, og jobber nå som kommentator i Vårt Land.

Om og om igjen kommer han tilbake til noe han tvitret da han var enda yngre enn han er nå: At abort ikke kan aksepteres selv etter voldtekt og incest. At homser ender i helvete og alkohol er fy fy. Altså nokså main stream standpunkter blant «mørkemenn».

Å mene og å handle

Han bekjenner altså at han har ment noe han ikke lenger mener, men har han utført kritikkverdige handlinger? Det virker ikke sånn. Det verste han har gjort ser ut til å være at han i sosiale sammenhenger har vært verbalt intolerant.

Det som ser ut til å plage ham aller mest, er at ikke alle har merket at han er blitt en annen enn han var – altså at han nå synes alkohol, sex, abort og homofili er greit. Folk tror han er den han var før! Ikke engang søsteren har skjønt at han nå er en annen! Er det derfor han har skrevet boka, så omgivelsene skal våkne og se at han mener andre ting enn før?

Det er ikke rare motivet for å utgi ei bok, selv ikke i vår egofikserte epoke. Hvorfor ta ordet for noe så tynt, mens stemmer fra folk som har utført eller opplevd virkelige grusomheter, trygler om å bli hørt?

Ble kona slukt?

Samtidig som dette er en tekst om modning, om å komme seg ut av ungdommens trangsyn, er den preget av umodenhet der den bakser med store spørsmål på en så egosentrisk måte. Andre som er nevnt i teksten har knapt noe liv, de er kulisser rundt et stort jeg, og det er ikke lett å forstå om de har egne refleksjoner og motiver.

Kona hans, Kristin, som han først hyller for utvilsomme kvaliteter, ser ikke ut til å komme inn i livet eller i boka. Også hun presenteres i kraft av hva hun mener om verdispørsmål, og når og hvor disse meningene sammenfaller med bokas ego.

Det skurrer når han beskriver endringene i ekteparets liv i vi-form, som om han ikke orker selv å ta ansvaret for hva det egne jeg-et har ønsket seg, kanskje på tvers av konas ønsker? Hvem snakker her:

«Vi måtte tilgi oss sjølv. Vi var for unge, vi var for konservative, vi var andre menneske. Vi prøvde å skape kjærleik, men vi visste ikkje korleis. Det kunne blitt annleis, men det vart ikkje annleis. Vårt beste var ikkje godt nok.»

Har kona samtykket i slike formuleringer? Eller ble hun bare slukt opp av det store jeg-et?

Keiser Nero

Det skurrer også når han gjør selve kristendommen til aktør, ansvarlig for grusomheter: «Det er ingen tvil om at kristendommen opp gjennom historia har stått for maktutøving, undertrykking og grufulle overgrep mot andre menneske. Men det er òg gjennomgåande at kristne har vore utsette for tilsvarande overgrep frå andre, til dømes då den romerske keisaren Nero ga kristne skuldra for bybrannen i Roma i år 64.»

Er det religioner og ikke mennesker som handler?

Ansatser til mer interessante refleksjoner kommer mot slutten, når han spør: «Men kvifor vart eg ikkje då ein valdeleg ekstremist, slik mange som hamnar i dei radikale islamittiske miljøa, blir? Kvifor fantaserte eg ikkje om å sprenge togstasjonar og fly i lufta for å ramme dei som trur annleis enn meg?»

Er det virkelig andre troende de vil ramme? Handler det ikke heller om politikk? Om en verden i ubalanse der unge radikalere uten posisjon vil kjempe mot vår tids væpnede kryptokolonialisme heller enn mot moralsk forfall på ungdomshuset, slik Erstad drev med?

Et villet selvportrett

Boka gir et tankevekkende, forstemmende innblikk i hvordan rekrutter til politikk og kommentariat orienterer seg i sin omverden. Det handler om jeg-ets meninger og utsagnsposisjoner. Noe ubeskjedent gir Erstad oss denne karakteristikken av sitt skrivende jeg: « … mest av alt forsto eg at eg meistra kunsten å skrive gode saker og jobbe som journalist.»

Selvbiografier er dømt til å være selektive. De er villede selvportretter, et utvalg aspekter stilt opp rundt et projisert jeg som er ment å framstå som forvandlet til noe større enn et hva som helst.

Det har lenge vært grunn til bekymring for hvordan litteraturen i stadig sterkere grad bretter seg sammen rundt selvet til skribentene, som om jeg-et i seg selv holder som tematikk. Altfor ofte blir den slags for tynt, men det ligger jo i tiden. Erstads bok er trist og grå lesning.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer