BOK: Bekjennelseslitteratur har lange tradisjoner og kan gjerne være saftig i sine beskrivelser av villfarelsene som går forut for klarsyn og helbredelse. Slikt skrives helst av mennesker som har levd en stund. I «Mørkemann» møter vi en bekjennende 30-åring, men han byr på svært mager kost.

Emil André Erstad var en av Knut Arild Hareides nærmeste rådgivere i Stortinget. Han er tidligere leder i KrFU, og jobber nå som kommentator i Vårt Land.

Om og om igjen kommer han tilbake til noe han tvitret da han var enda yngre enn han er nå: At abort ikke kan aksepteres selv etter voldtekt og incest. At homser ender i helvete og alkohol er fy fy. Altså nokså main stream standpunkter blant «mørkemenn».

Å mene og å handle

Han bekjenner altså at han har ment noe han ikke lenger mener, men har han utført kritikkverdige handlinger? Det virker ikke sånn. Det verste han har gjort ser ut til å være at han i sosiale sammenhenger har vært verbalt intolerant.

Det som ser ut til å plage ham aller mest, er at ikke alle har merket at han er blitt en annen enn han var – altså at han nå synes alkohol, sex, abort og homofili er greit. Folk tror han er den han var før! Ikke engang søsteren har skjønt at han nå er en annen! Er det derfor han har skrevet boka, så omgivelsene skal våkne og se at han mener andre ting enn før?