Anmeldelse: Gudmund Hernes, «Maktutreder og maktutøver»

Elegant samfunnskunnskap

Med kunnskap, argumenter og elegant sakprosa belyser Gudmund Hernes det samfunnet han har studert og deltatt i i 60 år. Han rører ved det konvensjonelle og stiller tilvente forestillinger på hodet.

MAKTENS MANN: Gudmund Hernes har hatt ulike roller i det norske samfunnslivet i 60 år. Foto: Bjørn Langsem
MAKTENS MANN: Gudmund Hernes har hatt ulike roller i det norske samfunnslivet i 60 år. Foto: Bjørn Langsem Vis mer
Publisert

I skuespillet «Barselstuen» av Ludvig Holberg er det en scene med Arianche Bogtrykkers og en barselkone, og samtalen mellom dem tar sterkt preg av boktrykkerkonas språk og metaforikk.

I løpet av samtalen kommer de inn på muligheten for å tjene penger på publiseringsvirksomheten. Barselkona mener det må bli gode inntekter av det. Da svarer Arianche: «Jeg skal sige Madamen, min Mand er noget curiørsk, han gjør mange Ting meere for at tiene Publicum end for Profit». Barselkona svarer: «For at tiene Notarius Publicus?» Arianche: «Ney, vi kalder Publikum det gemeene beste».

«Maktutreder og maktutøver»

Gudmund Hernes

Sakprosa

Forlag: Dreyers Forlag
Utgivelsesår: 2022

«Mye, tilrettelagt lærdom.»
Se alle anmeldelser

Etter å ha fulgt Gudmund Hernes mange roller i det norske samfunn gjennom 60 år og fram til i dag, da han utgir en samling artikler om store vitenskapelige og politiske spørsmål, og epistler om daglige utfordringer for oss alle, vil jeg påstå at det er mye av de to konene i ham. Men mest er det nok av boktrykkerhustruen. Hun lærer jo bort metaforenes kunst. Hun har et overordnet syn på nødvendigheten av å delta i den offentlige diskurs. Hun argumenterer også saklig for sitt syn. Deltakelse i den offentlige debatt skal fremme «det gemeene beste», altså et levende sivilsamfunn og dermed demokratiet, enten argumentasjonen er sterk eller svak bare den søker sannhet gjennom fakta.

Politisk profil

Dette er selve drivkraften bak Gudmund Hernes’ samfunnsinnsats. Han tar publikum varlig i hånda i elegant form, og med kunnskap, plan og gjennomføringskraft. Boka «Maktutreder og maktutøver», handler om å tjene «det gemeene beste». Samtidig tegner den et riss av skribentens egen politiske profil som akademiker og arbeiderpartipolitiker på øverste nivå. Han er naturviter, humanist og samfunnsviter i ett.

Grovt sett er boka delt opp i tre bolker. Utdanningen som forsker skisseres gjennom portretter av to store læremestre i sosiologi som han ble kjent med som doktorgradsstudent ved Johns Hopkins University i Baltimore: Arthur L. Stinchcombe og James C. Coleman. Av dem, og særlig den siste, lærte han at god samfunnsforskning forandrer samfunnet den springer ut fra.

En viktig del av boka er viet Hernes’ bruk i utredninger og praktisk politikk av kunnskap frambrakt av samfunnsforskningen.

Språklige piruetter

Til sist demonstrerer han sine ubegrensede interesser og kunnskaper i korte essays. Som spaltist er han vedvarende nysgjerrig, som hans kollega Bernt Hagtvet skriver i etterordet. Her sprenger han det oppblåste, rører ved det konvensjonelle og stiller tilvente forestillinger på hodet. Her eksellerer han i metaforer og paradokser, ordspill, språklige piruetter og andre ekvilibrismer.

To av artiklene gir spesiell innsikt i hvorfor den veslevoksne prestesønnen Gudmund fra Selbu og Trondheims «østkant» ble maktutrederen og maktutøveren Gudmund Hernes. Som 19-åring skrev han en lærd avisartikkel om den trønderske odelsgutten, litteraturprofessor Peter Rokseth, og hans syn på universitetet ikke som en samling fag, men som en enhet. I 1993 skrev statsråd Hernes sin egen generelle del av læreplanen til Reform 94 og legger sterk vekt på et skolen skal fremme fellesskap gjennom historisk tradisjon og kulturarv, alt i nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Det sentrale ord i teksten er «allmennkunnskap», seinere utdypet som «den kunnskap folk deler og bruker for å forstå, forme og forandre sine liv».

Tilrettelagt lærdom

«Å skrive er å skrive om noe», framholder litteraturprofessor Helge Jordheim i ei bok om sakprosaskriving. Det gjør Hernes alltid. Som spaltist er han kreativ. Et godt eksempel er artikkelen «Einar Førdes tale fra de døde»: Målformen er Einars, men form og innhold er Gudmunds.

I boka er det mye lærdom, og det meste er tilrettelagt for de fleste av oss. Hans artikler har ofte perspektiv både i bredde og lengde. Ut i verden eller tilbake til antikken og enda lengre. Som Helge Krog har han tidvis ei tante som er jevngammel med Tutankamon.

Men en spaltist er ikke fri for gjentakelser. Når artiklene samles i ei bok er det lettere å se. Men Hernes behersker også gjentakelsens kunst. Han skriver aldri av det han har skrevet før, men finner nye vinklinger på det samme tema. Det har han lært av sin yndlingskomponist Antonio Vivaldi, som etter hva som påstås, skrev én fiolinkonsert, men i 253 varianter.

En sånn publisist er sannelig «noget curiørsk».

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer