I skuespillet «Barselstuen» av Ludvig Holberg er det en scene med Arianche Bogtrykkers og en barselkone, og samtalen mellom dem tar sterkt preg av boktrykkerkonas språk og metaforikk.

I løpet av samtalen kommer de inn på muligheten for å tjene penger på publiseringsvirksomheten. Barselkona mener det må bli gode inntekter av det. Da svarer Arianche: «Jeg skal sige Madamen, min Mand er noget curiørsk, han gjør mange Ting meere for at tiene Publicum end for Profit». Barselkona svarer: «For at tiene Notarius Publicus?» Arianche: «Ney, vi kalder Publikum det gemeene beste».

Etter å ha fulgt Gudmund Hernes mange roller i det norske samfunn gjennom 60 år og fram til i dag, da han utgir en samling artikler om store vitenskapelige og politiske spørsmål, og epistler om daglige utfordringer for oss alle, vil jeg påstå at det er mye av de to konene i ham. Men mest er det nok av boktrykkerhustruen. Hun lærer jo bort metaforenes kunst. Hun har et overordnet syn på nødvendigheten av å delta i den offentlige diskurs. Hun argumenterer også saklig for sitt syn. Deltakelse i den offentlige debatt skal fremme «det gemeene beste», altså et levende sivilsamfunn og dermed demokratiet, enten argumentasjonen er sterk eller svak bare den søker sannhet gjennom fakta.