Anmeldelse: Valérie Perrin «De tre»

En ny terningkast sju?

I fjor ville Dagbladets anmelder gi terningkast sju til Valérie Perrins roman «Å vanne blomster om kvelden». Klarer hun følge opp med sin nye bok?

SUKSESSFORFATTER: Valérie Perrin hadde internasjonal suksess med sin forrige roman. Hennes nye, «De tre», er en slags krim som ikke er krim, og som handler om vennskap og valgene vi gjør. Foto: Lina Hindrum
SUKSESSFORFATTER: Valérie Perrin hadde internasjonal suksess med sin forrige roman. Hennes nye, «De tre», er en slags krim som ikke er krim, og som handler om vennskap og valgene vi gjør. Foto: Lina Hindrum Vis mer
Publisert

BOK: Det er egentlig umulig å følge opp en så stor suksess som Valérie Perrins «Å vanne blomster om kvelden». Selv ga jeg terningkast sju for det som ble fjorårets mest solgte bok her i Norge, og det er ikke bare med lyst jeg gyver løs på «De tre».

Boka er på ikke mindre enn 595 sider. Den foregår over flere tidsplan og har ulike fortellerstemmer – blant annet en jeg-stemme som skal vise seg å ha et merksnodig opphav. Den har i tillegg en rekke henvisninger til kryptiske hendelser og handlinger som bare langsomt avdekkes – noe den for så vidt har til felles med forgjengeren. Mange fortellinger i ett med andre ord, og ganske utmattende.

«De tre»

Valérie Perrin

Skjønnlitteratur

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Kristi Rédis Heggli
Utgivelsesår: 2023

«Tidvis god, men lang som et uvær.»
Se alle anmeldelser

Handlingen er lagt til den lille byen La Comelle, et industritettsted midt i Frankrike med rundt tolv tusen innbyggere. Den handler om det unike vennskapet til ei jente og to gutter. Det er Nina Beau; «grasiøs som et dådyr, med øyenbryn og lange, svarte vipper som omringer de kullsvarte øynene». Smellvakre og begavede Nina aner ikke hvem faren var, og moren forlot henne da hun var baby. Hun vokste opp hos sin gode bestefar, postbudet i den lille byen.

Hjerteskjærende

I femte klasse finner Nina det som skal bli hennes venner for livet. Det er Étienne Beaulieu, høyreist, intelligent og flott, fra et borgerlig hjem, men med en ukjærlig far. Og det er Adrien Bobin, liten, tynn, tenksom og mystisk. Adriens far er gift, og har en annen familie. Han besøker sin sønn en sjelden gang, og Adrien vokser opp med sin gode mor.

Den spede gutten blir en periode skyteskiva til den grusomme lærer Py – en av bokas mange hjerteskjærende scener: Lærer Py som ved hver eneste skolestart fra 1955 til 2001 lurte på hvem av de stakkars elevene som skal bli hoggestabben hans: «Det var en liten lek som han koste seg med. Han forberedte seg mentalt allerede mens han løste kryssord på ferie i Sables-d’Olonne – han dro dit hver sommer.»

Fryktelige konsekvenser

Handlingen starter i 2017, da en bil blir funnet i et tjern. Det viser seg å være en Twingo som ble stjålet 17. august i 1994. I bakrommet finner de levninger etter et menneske. Det er sterke mistanker om at det er Clothilde Marais, som forsvant samme dato det året. Clothilde var kjæreste med Etienne, og de to hadde en avtale den kvelden. Bare dager tidligere skjedde en annen tragedie i landsbyen. Ninas bestefar, postbudet, blir kjørt ned og drept. Det skal få fryktelige konsekvenser for Nina, som kastes inn i et ekteskap som nærmest knuser henne.

I likhet med «Å vanne blomster om kvelden», er også denne boka en slags krim som ikke er krim. Det handler i bunn og grunn om å avdekke skjebnene til de nokså ulykkelige menneskene vi møter i nåtid. Vi beveger oss – eller heller nærmest bølger fram og tilbake – mellom disse åra; 1987, 1994 og 2017. Tematikken er noe så vagt som livet selv; vennskap og hat, begjær og skam, dysfunksjonelle familier, kreft og død, kunst og litteratur, mishandlede dyr, psykopater og idealister.

Drømmeaktig

Det handler også om kjønnsidentitet, og det å være født i feil kropp. Akkurat det kan etter hvert leses som en sentral del av tematikken, men er likevel nokså vagt formulert. Vakkert på sitt vis. For det er det Perrin er god til. Hun skriver liksom bare i vei, med en drømmeaktig melankoli og de vakreste bilder.

Selv må jeg være ærlig nok til å innrømme at jeg slet med å leve meg inn i denne boka. En ting er at den er altfor lang – over 500 sider blir sjelden en vellykket roman. En annen ting er de mange sprangene og litterære snurrighetene som visse steder blir vel kryptiske.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer