«Vakker» er blitt et hult, nesten intetsigende ord. Men Carl Frode Tillers nye roman om et foreldrepar som mister et barn, er vakker. I form og tematisk essens. Språkets melodiøse duving, karakterenes desperate forsøk på å kommunisere og nå fram til hverandre, samt de glidende overgangene mellom personene, bergtar. «Flukt» er befriende dristig og en leseopplevelse av de sjeldne.

Elisabet og Sakarias har mistet et barn. Vi møter dem julaften, ett halvt år etter. Elisabet sitter ved pianoet, drikker rødvin, spiller Bach. Sakarias lytter, er nær, men urolig for at hun også i kveld skal drikke for mye. Han er bare på besøk. Alt gikk i stykker da tolvåringen Johannes døde i en ulykke. I julekveldens rungende savn er det klart (for leseren) at de ikke er alene. Johannes er der hos dem, i dem:

«[mamma] gjekk sakte, den raude side kjolen strauk langsmed golvet, og det såg ut som ho glei gjennom rommet, og eg glei etter, eg glei heilt opp i ryggen på henne, og så gjekk eg inn i henne, og eg sette meg ned i sofaen, såg bort på Sakarias samtidig som eg tok ein slurk vin til.»