Hva driver en kvinne til å plassere en kule i ektemannens panne? I en betakende prosa som nærmer seg perfeksjon, ruller Italias store etterkrigsforfatter Natalia Ginzburg (1916–1991) ut beretningen om et mord i «Det tørre hjertet». Romanen fra 1947 kommer nå for første gang på norsk – i Astrid Nordangs silkemyke oversettelse – og er en oppslukende fortelling om higen, bedrag og brå død.

Fortellingen utløses av revolverskuddet: «Så tok jeg på meg regnfrakk og hansker og gikk ut. Jeg stanset på en kafé og drakk en kaffe, før jeg begynte å vandre rundt på måfå. Det var en kjølig dag, med en lett bris som anget av regn. Jeg satte meg på en benk i byparken, tok av meg hanskene og betraktet hendene mine. Så tok jeg av meg gifteringen og la den i lomma. Vi hadde vært mann og kone i fire år».

Fra denne posisjonen forteller den navnløse kvinnen om ekteskapet med den nå myrdede Alberto. De møtes da hun er tjueseks, han noen og førti. De går i teateret, leser dikt, spaserer sammen. Hun er i tvil om hun liker «gamlingen», derimot sikker på å si nei dersom han frir. Men tiden går uten at Alberto gjør framstøt av noe slag. Det øker hennes begjær: Alberto er for henne det fortellingen er for leseren – et mysterium som må oppklares.