BOK: Den danske forfatterkometen Thomas Korsgaard (28) er hyllet for trilogien om Tue, en gutt som vokser opp i vold og fattigdom. Korsgaard har selv fortalt til Dagbladet hvordan karakteren ligger tett på egen barndom, og trilogien skapte debatt om virkelighetslitteratur i Danmark. Førsteboka «Hvis det skulle komme et menneske» var sensasjonelt sterk, mente undertegnede. Nå er den andre boka i trilogien oversatt til norsk med tittelen «En dag vil vi le av det». Og her er det faktisk mye å le av. Det er i det store og hele en ren svir å lese om Tue, selv om også andreboka om han har i seg noen stygge episoder innad i familien.

I verdensklasse

Tue er blitt tenåring på fulltid, og det merker både han og familien. Han er enda mer stille enn før, vil ikke synge med når mora synger til sangene på radioen, og følelser passerer gjennom kroppen i krappe svinger. Dyp sorg og glohett sinne fra innerst i margen er vanskelig å skille fra rent tenåringsopprør. Venner er det få av, og familiesammenkomstene vil ingen ende ta, til tilværelsen tar en ny vending for Tue. Fremdeles er det han som forteller, og denne gangen vier han mora en del oppmerksomhet. Hun har en affære – det kommer fram allerede i første kapittel – og det går som en rød tråd gjennom fortellingen. Boka er også dedisert til forfatterens mor.

«En dag vil vi le av det»

Thomas Korsgaard

Skjønnlitteratur

Forlag: Bonnier

Oversetter: Hilde Rød-Larsen

Utgivelsesår: 2023

---

«Sterkt om oppvekst i vold og fattigdom»

Se alle anmeldelser

Stilen er like realistisk i «En dag vil vi le av det» som i forløperen. Skildringene av omgivelsene viser oss hvordan oppmerksomheten flyter motstandsløst fra ei venninne som prater til ham, til eksempelvis noen parasoller ved en bassengkant i utlandet som vaier i vinden. Å la en tenåring fortelle i førsteperson lar slik beskrivelsene være med på å drive fortellingen framover. Korsgaards fortellerbevissthet gjør mye for boka.

Annonsørinnhold

Ikke vært i matbutikk på over fire år

Mørke fantasier

På samme tid er dystre sider ved Tue mer nærværende denne gang. Han fantaserer om å brenne ned huset og å ta livet av faren med spylevæske, han truer lillesøstera med at faren vil begå selvmord hvis hun ikke gjør som hun blir bedt om, og en tidlig ettermiddag gjør han dette: «‘Jeg hater deg, mamma’, hviska jeg og håpte det ville trenge inn i drømmene hennes. ‘Jeg hater deg, og du får ikke flytte.’»

Så ebber mørket ut i kjærlighet til mora. Tue ønsker at hun blir. Det virker som Tue til tider strever med å forstå følelsene sine. Sånt hører jo gjerne tenåra til, og gir liv til Tue-karakteren.

Var lutfattig: - Et fengsel

Kapitlene er korte, de knappeste ikke lengre enn kjappe dialoger. På det viset er fortellingen preget av øyeblikk, noe den kler godt siden den er så realistisk skrevet og ligger så nært forfatterens liv som han har uttrykt at den gjør. Korsgaard er også aller best når han skriver om det som skjer akkurat her og nå. Han kunne med fordel ha kuttet noen adverb som gir setningsinnholdet et repetitivt preg. Fortellingen hadde heller ikke hatt vondt av å få rista av seg noen adjektiv.

En og annen skildring demper dessuten tekstens intensitet, virker malplassert: «Jeg hadde lyst til å rope noe. I stedet skubbet jeg hagestolen ut fra bordet. Den velta da jeg reiste meg og løp mot huset. De røde mursteinene hadde smuldret opp flere steder, det var ikke engang et spesielt gammelt hus. Jeg ville opp på rommet mitt og skyve kommoden foran døra.»

Andreboka er hakket mer urytmisk enn forløperen, noen replikkutvekslinger mindre treffende og underlig oppstykket i veksling mellom replikk og det som skjer i omgivelsene, og det radikale bokmålet snubler i en og annen konservativ stein. Alt tatt i betraktning er «En dag vil vi le av det» likevel en sterk fortelling, om å bære byrden av andres historie og sin egen, om søskenrivalisering og seksuell utforsking, om vond forelskelse, de pinlige, plagende, pregende tenåra og frigjøringen som venter i enden av den lange veien.

Nådeløs