Bokintervju: Lene Berg

- Er far ond?

Lene Berg var ni år gammel da faren ble tatt for å ha drept stemoren hennes. «Er far ond», tenkte hun. «Er far besatt av djevelen?»

ROMANDEBUTERER: Det skulle gå 45 år før Lene Berg orket å ta tak i hva farens henne en gang gjorde, og bruke det i kunsten sin. Nå er historien og minnene blitt en roman. Foto: Hans Arne Vedlog
ROMANDEBUTERER: Det skulle gå 45 år før Lene Berg orket å ta tak i hva farens henne en gang gjorde, og bruke det i kunsten sin. Nå er historien og minnene blitt en roman. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer
Publisert

«Er far ond?» Lene Berg lå i køyesenga si på Skillebekk i Oslo og snakket med moren sin. Kveld etter kveld. Niåringen hadde så mange spørsmål. «Hvorfor gjorde han det?» «Kvalte han henne, eller slo han henne til døde?»

Det var vinteren 1975. Den vinteren faren hennes ble tatt for å ha drept sin tredje kone, Lenes stemor. Den norske filmregissøren Arnljot Berg hadde vært ute og spist sammen med sin franske kone Evelyne, de hadde vært innom flere barer, og endte kvelden i en bil ved en park i utkanten av Paris. Det var der politiet fant dem. Berg var full. Ved siden av ham lå Evelyne. Død.

- Faktaene er der. De ble funnet i en bil. Hun var død, og han hadde tatt livet av henne, sier Lene Berg (57) og kikker ut fra store, firkantede briller.

- Min snille, nære far. Han som sjarmerte alle. Karismatisk og arbeidsom og morsom å være sammen med. Nå har jeg prøvd å framkalle ham, framkalle minnene og hva jeg husker.

FILMREGISSØR: Arnljot Berg i 1973. Foto: Privat
FILMREGISSØR: Arnljot Berg i 1973. Foto: Privat Vis mer

Ambivalent

Hun husker lukta av ham, kan kjenne den her hun sitter i atelieret sitt i Oslo. Old Spice og røyk. Lene Berg serverer kaffe og finner fram melk fra et lite kjøleskap. På skrivebordet ligger minnene og historien mellom to permer, levert med bud rett fra trykkeriet, og med tittelen «Fra far». En ferdig bok.

Lene Berg er filmregissør og kunstner, og har i mange år vekslet mellom å bo og jobbe i Oslo og Berlin. Hun har regissert langfilmer, kortfilmer og kunstvideoarbeider. Det skulle ta 45 år før hun orket å dukke ned i farens historie. Før hun åpnet boksen med alle avisutklippene moren har tatt vare på. Leste brevene, dagboknotatene og bøkene hans. Og politirapportene. I fjor ble dette utgangspunktet for Festspillutstillingen hennes i Bergen. Og nå kommer boka.

- Jeg har et ambivalent forhold til faren min og tenkte lenge at jeg ikke trengte å ta i dette, men alt jeg gjør er på en måte påvirket av det, sier hun.

- Det rare er at jeg ikke helt husker hva som skjedde da han ble arrestert.

I politirapportene har hun lest at faren ikke husket hva som skjedde den natta i bilen. At han virket overrasket over at kona var død. I avisene sto det at hun var kvalt. I dagboka hans har hun lest: «Det er over et halvt år siden jeg skrev dagbok, og i mellemtiden er Evelyne død og jeg er – objektivt og subjektivt – skyld i hennes død.»

- Det var aldri noe spørsmål om skyld. Han drepte Evelyne. Mysteriet er hvordan han kunne gjøre det? Hvem gjør noe sånt?

«Bildet som fyller to tredjedeler av forsiden på Dagbladet 26. februar 1975, forestiller far som geleides mot en politibil av en sivil politimann med en sneip hengende fra munnviken à la Belmondo. Far ser full ut, med tonete brilleglass og uryddig hår. Han har håndjern og holder hendene i brysthøyde foran seg som en lydig hund. Jeg merker meg at de har satt håndjernene foran og ikke bak, de anså ham med andre ord ikke som farlig.» (Fra boka «Fra far»)

Et vrient liv

Da Lene var seks år, ble foreldrene skilt og Lene og lillebroren ble boende hos mor. Det var farens andre ekteskap, Lene har en storesøster fra hans første. Etter et par år flyttet Arnljot Berg til Paris og giftet seg for tredje gang, med 27 år gamle Evelyne Zammit.

FAR OG DATTER: På verandaen i i 1968. Foto: Kirsten Kolstad
FAR OG DATTER: På verandaen i i 1968. Foto: Kirsten Kolstad Vis mer

Arnljot Berg regisserte spillefilmer og kortfilmer. Han laget dokumentarer, radioteater og fjernsynsteater, skrev bøker og manus, og startet tv-programmet «Filmmagasinet» på NRK på 1960-tallet. Og han var innlagt på psykiatrisk sykehus en rekke ganger.

- Livet hans var fantastisk, og vrient. Det var ingen hemmelighet. Men jeg opplevde ham ikke som deprimert, mer fortvilet. Jeg tror det kostet ham mye alltid å være så sjarmerende og nærværende, som om han alltid sto på en scene. Kanskje oppholdene på psykiatrisk var en form for hvile. Han fikk aldri en tydelig diagnose.

INNSPILLING: Da Arnljot Berg spilte inn filmen «Lukket avdeling», var han selv innlagt på psykiatrisk om nettene. Foto: Privat
INNSPILLING: Da Arnljot Berg spilte inn filmen «Lukket avdeling», var han selv innlagt på psykiatrisk om nettene. Foto: Privat Vis mer

Arnljot Berg ble dømt til fem års fengsel for drapet, fire av dem betinget, og etter å ha sitte femten måneder i varetekt, kunne han reise tilbake til Oslo. Det er fra disse åra Lene Berg har flest minner om faren. Om teaterbesøk, fotokurs og felles matglede.

- Jeg husker ikke at jeg snakket med far om hvordan Evelyne døde. Kanskje fordi han aldri nevnte henne, og det var vanskelig for meg å ta det opp, jeg var jo bare elleve år da han kom tilbake til Norge.

Evelyne Zammit var 27 år gammel da hun døde. Franske aviser kalte henne en filmstjerne, men hun var lærer, og prøvde å lære seg norsk så hun kunne snakke med barna til mannen sin. I politirapporten forteller Evelynes far om et godt ekteskap: «Jeg ble veldig forbauset da jeg hørte at min datter hadde dødd som følge av en krangel med sin ektemann. Jeg traff dem begge to forrige søndag. De spiste lunsj hos oss. Jeg gjentar at deres forhold var utmerket.»

- Jeg vet ikke om jeg husker henne riktig, hukommelsen er en spesiell muskel, men hun er mye tydeligere for meg nå, og det er viktig for meg. At hun ikke bare er et offer, men en person jeg kjente.

Skammet seg ikke

- Var du sint på faren din?

- Jeg var nok det. Og bekymret. Mor var ankeret vårt og med henne snakket jeg om det meste. Men vi var barn, og barn går videre på sine egne måter. Vi var vant til at far ikke var der i hverdagen, og fengsel var noe veldig abstrakt. Vi skrev til ham jevnlig og han svarte med lange brev skrevet med fargekoder og dikt og tegninger.

- Skammet du deg over det han hadde gjort?

- Nesten alle visste jo om det, og det må jeg ha kjent på, men nei, jeg kan ikke huske at jeg skammet meg over det. Derimot når han lo for høyt eller var drita full. Seinere, i tenåra, var det foreldre som ikke ville at barna deres skulle være sammen med meg, de tenkte på far som en morder. Men mine venner brydde seg ikke om det. For meg var det vanskeligst når var far fortvilet.

Arnljot Berg var innlagt på psykiatrisk sykehus en rekke ganger, også de siste åra av sitt liv.

«For meg som kjenner Berg fra tidligere, var det ikke uventet at han måtte få en drikkeperiode etter domfellelsen, selv om denne fikk en lykkelig utgang. Han var under mine samtaler med ham i Paris full av skyldfølelser, og hadde ikke lykkes på noen måte å bearbeide de tragiske begivenheter han har vært midtpunkt i.» (Fra boka, utdrag fra psykiater Hans Jakob Stang 1976)

EGET STED: Lene Berg har fått atelier på Frysja via Oslo Kommune. Noe hun ønsker langt flere kunstnere skal få. Foto: Hans Arne Vedlog
EGET STED: Lene Berg har fått atelier på Frysja via Oslo Kommune. Noe hun ønsker langt flere kunstnere skal få. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer

Blackouts

- Far brukte mye medikamenter, men ble absolutt ikke tvangsmedisinert, snarere tvert imot. Han spiste sovepiller og andre medisiner, og i perioder drakk han mye. Og fikk blackouts som jeg så vidt jeg kan se aldri ble diskutert av psykiaterne.

Lene Berg rister på litt på hodet.

- Som tenåring forsto jeg ikke hvorfor han ikke bare kunne skjerpe seg. Nå ønsker jeg at jeg hadde sett det litt annerledes, men det var umulig for den tenåringen jeg var å forstå hans fortvilelse. Jeg husker da jeg så Nietzsches «Hinsides godt og ondt» i en bokhandel måtte jeg kjøpe den. Jeg hadde levd så lenge med spørsmål rundt menneskesinnets mysterier og hva som er godt og ondt at det var en åpenbaring at noen tenkte det fantes noe hinsides disse to motsetningene. Boka var egentlig en skuffelse, men tittelen har fulgt meg siden.

På arbeidsbordet hennes ligger ståltråd viklet til en pinnemann som etter planen skal få en rolle i hennes neste film. På hemsen står festspillutstillingen pakket bort.

- Hvor kunne det ha gått annerledes? Det er et av spørsmålene jeg jobber videre med i en lengre film. Det er lett å lage historier av et liv, men øyeblikkene har også sin egen verdi utover konklusjonen.

Ulykkelig

I desember 1982 ble Arnljot Berg meldt savnet fra psykiatrisk avdeling på Ullevål. Det skulle gå en måned før han ble funnet av en skiløper ved Tryvann. Han hadde tatt livet sitt.

- Hvis fars fortvilelse hadde vært en hemmelighet, ville jeg følt meg sviktet. Men jeg visste hvor mye han slet, hvor ulykkelig han var, og at jeg ikke kunne hjelpe ham. Så på en måte var det også en lettelse.

Først da coronaen kom og stengte ned verden, bestemte hun seg altså for å dukke ned i farens historie, og den fatale natta i Paris.

MYSTERIET: For Lene Berg har farens handlinger fulgt henne som et mysterie hele livet. Foto: Privat
MYSTERIET: For Lene Berg har farens handlinger fulgt henne som et mysterie hele livet. Foto: Privat Vis mer

- Jeg visste ikke hvordan jeg ville reagere, men nå hadde jeg tid, jeg hadde bra folk rundt meg hvis noe skjedde, og jeg hadde sørget for å ha mye vin og røyk.

Lene Berg smiler. Da hun var liten jente i køyesenga, sa hun til moren: «Jeg vet ikke om jeg vil ha en sånn far, mor, jeg tror ikke jeg vil ha en sånn far i det hele tatt».

- Det som overrasket meg mest da jeg begynte, var at han var så innsiktsfull om sin egen situasjon. Og så ble jeg forbauset over hvor mye jeg savner ham.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer