Bokintervju: Linn Skåber

- Er Linn Skåber her?

Dette var sommeren da det ble annonsert at Linn Skåber er forlovet med Eirik Jensen.

SOMMERSPØK: - Espen det er helt utrolig, jeg sitter her og forteller Dagbladet om deg! Sier Linn Skåber når telefonen ringer. Og hva hun forteller, det er det bare å scrolle seg ned til. Foto: Frank Karlsen
SOMMERSPØK: - Espen det er helt utrolig, jeg sitter her og forteller Dagbladet om deg! Sier Linn Skåber når telefonen ringer. Og hva hun forteller, det er det bare å scrolle seg ned til. Foto: Frank Karlsen Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Linn Skåber Nation Treassure» står det på et skilt på en skogsvei på Hvalers ytterste øy. Det peker den veien hytta hennes ligger, der Skåber øver seg på å være alene og ikke i byen.

- Det er Espen Thoresen som satte opp skiltet, han ligger med båt på brygga og begynte denne pranken, men jeg har jo konkurranseinstinkt. Så du videoen på instagram, fra ferja?

Linn Skåber ler. Det er sol, det er cafétur på Grünerløkka, asfalt under skoene og rød leppestift. Skåber finner fram mobilen, og begynner å scrolle.

- Her har vi det. Her kommer ferja inn til kai, det sitter sikkert 200 mennesker på den, og hør på kapteinen.

Hun skrur opp lyden: «Det er en beskjed her til Espen Thoresen som skal befinne seg på ferja, beskjeden er fra fylkeslegen som sier at klamydiatesten var positiv».

Linn Skåber ler høyt.

- Jeg ringte ferja og fikk ham til å si det. Men så kom Espen med noe dritt, og … nei … nå ringer han. Espen, det er helt utrolig, jeg sitter her og forteller Dagbladet om deg og viser dem videoen, jeg nei juger ikke, og ja, jeg skal si det. Det var en trubadur som spilte på marinaen ute på øya, og plutselig sier han: «Er Linn Skåber her?» Og jeg ble så glad, nå skal jeg sikkert synge, tenkte jeg. «Jeg vil gratulere deg med din forlovelse med Eirik Jensen», sa trubaduren og alle jublet. Espen, ring meg etterpå.

Hun legger på, dytter solbrillene opp på nesa og smiler.

- Herregud, jeg er ikke så redd for Eirik Jensen, men jeg vil ikke ha dama hans på nakken.

En siste spøk: Linn Skåber har hengt opp plakater på Hvaler, om selsafari med Espen Thoresen. Foto: Frank Karlsen
En siste spøk: Linn Skåber har hengt opp plakater på Hvaler, om selsafari med Espen Thoresen. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Elsket av taxisjåfører

Neste uke kommer Linn Skåber ut med boka «Mens vi venter på no’ godt». I januar var det urpremiere på teaterstykket med samme navn.

Det startet med Skåbers briljante idé om at hun og venninnen Ine Jansen skulle spille Becketts «Mens vi venter på Godot» på Nationaltheateret. «Det er umulig», var beskjeden. Samuel Beckett var så opptatt av at mennene i stykket hans aldri skulle spilles av kvinner og omvendt, at han fikk det skrevet i testamentet sitt. Nei vel, tenkte Linn og husket farens ord om å sette seg på en stubbe i skogen hvis hun hadde trøbbel. «Våg å se situasjonen fra din ensomme sidesti», sa han. Så Skåber fant sin hemmelige sti, og skrev sitt eget teaterstykke for seg og Jansen.

- Jeg blir alltid så glad når noen gidder å bruke noe jeg har laget, mens Beckett var altså helt omvendt. Kanskje er det derfor jeg ble så provosert. Jeg mener teaterstykker bør få fly rundt i verden og ta forskjellige former, kanskje blir det rævva, men det gjør ikke noe. Det lever jo. Godot ble forresten ikke så godt mottatt i 1948, fordi folk ikke skjønte det. I praksis var det bare en yrkesgruppe som elsket det – taxisjåførene. De visste at folk flyktet i pausen, og da sto de med taxiene klare og ventet.

- Venter du på ting?

- Jeg har lagt merke til at hvis jeg har det kjipt, ikke vet hva som kommer, eller er urolig, så tar jeg opp mobilen. Jeg venter ikke lenger. Jeg tror det er litt redsel i det. Jeg klarer ikke en gang se på tv uten mobilen. Den har tatt vekk de små refleksjonsstedene. Det er samme følelse som da jeg sluttet å røyke, alle pausene forsvant, pausene der jeg hadde så mye gøy. Vi lagde ikke ting ved mac’ene våre før, vi lagde alt da vi sto ute og kødda og røyka. Nå er vi blitt kontorrotter, et folk som blir urolige av stillhet.

- Blir du urolig av stillhet?

- Jeg har god trening, siden jeg er enebarn, og siden jeg er frilanser, jobber jeg mye alene. Det er gøy med masse mennesker, men jeg henter energi i roen, og lærte av faren min at man aldri skal ha dårlig samvittighet for å sitte og se ut i lufta.

ALENE: Linn Skåber suser rundt i byen på rosa scooter. På Hvaler øver hun seg på å være alene. Foto: Frank Karlsen
ALENE: Linn Skåber suser rundt i byen på rosa scooter. På Hvaler øver hun seg på å være alene. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Å være alene, kan også være en utfordring. Som når hun står alene på ferja ut til Hvaler på vinteren, det er kaldt og forblåst, og føles som å være i en novellefilm. Da øver Linn Skåber seg.

- Vi var jo to som hadde hytta, men så ble det slutt med kjæresten min og meg, og da må jeg tørre å være der alene. Så jeg facetimer. En kveld satt jeg med en kompis, og så sier han plutselig: «Hvem er du sammen med? Hvem er det som står bak deg?» «Sånn må du ikke si! Jeg sitter alene på ei øy», sa jeg. «Jammen det var ei dame bak deg, jeg så henne.» Og skuldrene mine bare heiste seg. Nå kaller vi henne Baby, hun jobber for meg, vasker benken og sånn. Men jeg kan ikke snakke for mye om det, for da orker jeg ikke dra ut.

Trenger tidsvitner

Enebarnet Linn ser på vennene sine som søsken, og gleder seg vilt til høstens turné med «Mens vi venter på no’ godt». Hun skal på tur med bestevenninnen, stykket er på en måte en oppsummering av livene deres, de har så mange av de samme minnene.

- Jeg tror alle trenger et tidsvitne i livet sitt, sier hun.

- Det er et ord som ofte brukes om krigen, men det er viktig for alle å ha noen som har levd livet sammen med deg. En du speiler deg selv i. Foreldrene mine er døde, og jeg har et veldig behov for at noen husker barndommen min. Som kan fortelle om ting som skjedde da jeg var liten.

«Til ungdommen», «Til de voksne» og «Til oss – fra de eldste», Linn Skåber har skrevet bøkene. Hun har snakket med unge og gamle, fått tanker, livserfaringer og råd med på veien.

- Fy fader så fett det er å være ung nå, tenkte jeg ofte da jeg snakket med ungdom. Det morsomme er at bøkene er blitt så populære i Polen. De har flydd fra hjertet mitt og ut i verden. Til Ungarn og Slovenia, og så blir jeg invitert dit for å snakke om boka, men det tør jeg ikke. Å være klok på engelsk, det går ikke, da må jeg på engelskkurs først. Hørte du da jeg ba om kaffe? «Can I get a coffee, immediately», sa jeg. Det var jo ikke det jeg skulle si, jeg skulle prøve å være høflig.

Hun ler en litt hes latter.

For noen år siden hadde hun lyst til å saksøke noen fordi hun stadig følte at hun ble fratatt lysten til å bli eldre når alle snakket om rynker og forfall.

- Men da jeg pratet med eldre mennesker til boka, fikk jeg mye mer trøst enn jeg hadde håpet på. Mange følte takknemlighet for å ha levd så lenge, de gledet seg til neste dag. De fikk meg til å se hvor viktig minner er. Det er ikke bare melankoli og sorg, men trøst, de er som balsam, og noe man kan le av. Mange hadde til felles at de ønsket mer kontakt med ungdom. Sånn var mamma også. Hun likte de unge vennene mine, ville snakke med dem om forelskelse og hva som skjer i verden. Låne litt livskraft. Da jeg besøkte henne på sykehjemmet, begynte jeg å prate om hønene i bakgården. «Jeg gir vel faen i de hønene», svarte hun.

EN GOD PRAT: - Still de vanskelige spørsmålene, så får du de gode samtalene, sier Linn Skåber. Foto: Frank Karlsen
EN GOD PRAT: - Still de vanskelige spørsmålene, så får du de gode samtalene, sier Linn Skåber. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Utvist fra livet

Å slå et slag for uhøfligheten når man snakker med eldre, mener Skåber er en god ting. Ikke spør om de liker melk i kaffen eller når de sto opp om morgenen, men gå inn i kjernen av livet. Still de vanskelige spørsmålene, da kommer de gode samtalene.

- En av tekstene om de eldre handler om den gamle dama som var i familieselskap. De snakket om steinlegging foran garasjen og naboen som hadde fått ny valp, men da hun var lagt, hørte hun dem gråte og snakke om kjærlighetssorg og om skam. «Når ble jeg utvist fra dette livet», spurte hun.

Linn Skåber elsker å være sammen med de gamle vennene sine, 85-åringene som er glade i vin og en god prat.

- Men av og til er det deilig å komme tilbake til min egen generasjon. Jeg har ømhet for voksne mennesker, de som må drible oppover til de gamle, og nedover til ungdommen. Det er krevende, derfor sier jeg at det er gøy å være voksne sammen.

Hun fikser på leppestiften. Skal ut til sin lyserosa scooter, fortsette sommeren både i byen og på Hvaler.

- Når man er enebarn, må man skaffe seg venner som er som søsken. Som hjelper deg når du har det vanskelig, sier hun og smiler.

- Mange av mine venner vet ikke at de er søsknene mine.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer