I Michel Houellebecqs nye roman møter vi enda en motløs, kynisk og pessimistisk jeg-person, en av de mange «verdiløse menn» som befolker hans romaner og vår samtid. Han har det latterlige navnet Florent-Claude Labrouste, et navn han naturligvis hater, slik han avskyr det meste av sitt jordiske hylster og dets omgivelser.

Heldigvis er han innplassert i en skarpt skildret kontekst. Romanen gir oss et privat liv reflektert i samfunnet det befinner seg i, i den tilstanden av overflod og overflødighet som herjer mer og mer. Som leser merker jeg at jeg savner slik tyngde i det jeg kjenner av hjemlig prosa.

Enorme vyer

«Serotonin» har vyer av en helt annen karakter enn forfatterens forrige roman, «Underkastelse», som til tross for sin uomtvistelige aktualitet i islam-temaet, var romanmessig langt svakere. Boka før det igjen, «Kartet og terrenget», var derimot på høyde med denne i sin utforskning av kunstens kår i en selvmorderisk tid.

I årets bok er ikke kunsten midtpunkt i seg selv, her handler det i første halvdel mest om menneskelige relasjoner, i resten stadig mer om dagens Frankrike, med særlig fokus på landbruket, før teksten kaster seg opp til et sterkt, romantisk hyl etter mening og nærhet.