- Jeg er så forbanna lei av bullshit! Derfor forteller jeg ærlig om det som skjer uten å pakke det inn.

En radio av eldre modell spiller knirkete jazz, for å holde Brønnøyas mange rådyr unna, forklarer Tveit, men holder rådyrene seg unna kan det like godt skyldes den buldrende stemmen hans.

- Jeg har gått i minefelt i Midtøsten i mange år, men i denne boka er det minefelt til tusen!

NRK-veteranen dunker pekefingeren i boka «Palestina. Israels ran, vårt svik», som lanseres i slutten av måneden. I boka tar Tveit et kraftig oppgjør med Norges store prestisjeprosjekter.

- Det viktigste for Norge har vært å ikke irritere Israel og USA, og det har gått på bekostning av palestinere. Det er på tide å ta inn over oss det som skjer foran øynene våre.

Han er ikke bare engasjert der han sitter i seinsommersola, han ser sinna ut - med sjørøverlapp over det ene øyet, skjerf i halsen og håret rett til værs.

- Folk snakker om «konflikten i Midtøsten» som noe vagt og uforståelig, men jeg kaller det ikke «en konflikt». Det er Israels ran og kolonisering av palestinerne dette handler om, jeg er opptatt av å fortelle konkret hva som skjer.

Vil ha fram sannheten

Tveit tar i mot Dagbladet i sommerparadiset på Brønnøya i Asker hvor han har hatt hytte siden 1985.

Kona, jordmor og Palestina-forkjemper Berit Mortensen har bakt brød med valnøtter og honning, terrassebordet er dekket av flere sorter ost, artisjokkhjerter, godt smør og hjemmelaget syltetøy.

Stavangerdialekten er avslepen, det er mange tiår siden han flyttet fra hjembyen.

- Ta et ord som terrorisme, hvis vi bare snakker om terror skjønner ingen hva det snakkes om, er det bomber eller kniver eller kuler?

- Du vil vekke følelser i folk?

- Ja, jeg vil at sannheten skal fram. «Cut the crap» er favorittuttrykket mitt, og en journalistisk ledetråd.

Han skjenker kaffe i tekopper, forsyner seg med varmt brød.

- Jobben min har vært å fortelle hva som skjer, uansett hvilke reaksjoner det måtte vekke. Sannheten er at Israel har okkupert Palestina i en lang, lang årrekke, og den må fortelles igjen og igjen.

- Glemmer det aldri

Det første møtet med Midtøsten har han skildret i boka.

«Den drepte gamle mannen lå blant andre døde på gaten. Han var bare kledd i pysjamas, med øynene stukket ut og spaserstokken ved sin side.»

- Han må ha vært nærmere nitti år, stokken han hadde støttet seg til lå ved siden av ham.

Den gamle mannen var en av hundretusener som ble drevet på flukt mer enn tretti år tidligere, han hadde sluppet unna israelernes massakre i 1948, men ble likevel et av massakreofrene i en flyktningleir i Beirut i 1982.

- Synet glemmer jeg aldri, det har blitt et viktig bilde på den uretten som fortsatt foregår. At situasjonen fremdeles er fastlåst i 2023 er vondt å ta innover seg, og det er det jeg har forsøkt å skrive noe om.

Fant kjærligeten på ny

Kona, Palestina-kjenner og førsteamanuensis i jordmorfag på OsloMet, tar en skalk av brødet før hun må dra på jobb, hun er nitten år yngre enn mannen sin og er fortsatt i full jobb. De to har vært gift siden 2011, og deler engasjementet for situasjonen i Midtøsten. Hun som jordmor i Palestina i flere perioder, han som Midtøsten-korrespondent for NRK i tre fireårsperioder.

- Jeg traff Berit for første gang i Jerusalem. Og seinere, da jeg hadde blitt enkemann og hun skilt, ble det oss, men det er ikke det vi skal snakke om nå.

Berit rusker Odd Karsten i håret før hun drar, men krøllene stritter uregjerlig imot. Hun gir ham en god klem før hun må løpe.

- Vi har det fint sammen vi to, sier han når hun har forsvunnet ned mot kabelferja som skiller Brønnøya fra fastlandet.

Det finnes et videoklipp av Odd Karsten Tveit fra tida som korrespondent i Midtøsten. I klippet fra 1990 ser vi ham rapportere på gata i Ramallah, helt uanfektet av en mann som løsner skudd i bakgrunnen. Året etter ble han holdt i fangenskap ei uke i Irak av Saddam Husseins styrker, etter å ha tatt seg ulovlig inn i landet.

- Ja, ja, ja, men det er ikke noe å snakke om det der, det var ikke farlig. Dessuten har jeg fett på nervene akkurat som mor, hun var fra Jæren og det har gått i arv.

Inntrykk har opplevelsene likevel gjort.

- Grusomhetene har gitt meg et brennende behov for å fortelle om uretten som skjer hver eneste dag.

Kritiserer Norge

Den ferske boka tar for seg perioden fra Israel ble til i 1948, og fram til våren i år.

I boka retter han skarp kritikk mot Norge. Tveit er lite imponert over norske prestisjeprosjekter som Oslo-avtalen, Norges rolle i Sikkerhetsrådet i perioden 2021-22 og jobben i «Giverlandsgruppen for Palestina».

- Jeg stoler rett og slett ikke på maktapparatet fordi de ikke er interessert i sannhetene, de er interessert i det som passer dem selv.

Tveit dissekerer et artisjokkhjerte med kniv og gaffel.

- Det er viktigere for Norge å spise kirsebær med de store enn å si hva som er rett og galt. Det er vårt svik.

Ikke sannheten

NRK-veteranen har et sitat av Nietzsche hengende på hyttekontoret om at makt og stat aldri er interessert i sannheten, men i det som passer dem best, enten det er sant, halvsant eller løgn.

- Jeg har også Desmond Tutus ord i mente - hvis du er nøytral i kampen mellom den sterke og den svake har du tatt den sterkes side, og det har Norge vist i FN gang på gang når vi ikke har villet stemme.

- Vi har hatt mulighet til å ta ansvar?

- Ja, vi har hatt sjans gang på gang, men vi har ikke villet irritere Israel eller USA. Hvis vi kommer på kant med dem får vi ikke være med seinere, og det er problematisk for Norge, for vi vil gjerne stå fram som en fredsnasjon, en nasjon som kan mekle.

- Har vi latt oss lure?

- Ja. Jeg var blant de naive som trodde på Osloavtalen, men Israel hadde aldri til hensikt å gi palestinerne sin egen stat. Det trodde nordmennene, og det trodde palestinerne. Men vi vet jo alle hvordan det gikk.

Tveit mener Norge burde hevet stemmen.

- Det er makta som rår. Norge har ikke noen innflytelse i det hele tatt, men vi har hatt posisjon til å si i fra. Vi har vært feige.

- Håper du på reaksjoner?

- Jeg tenker ikke på det, det som kommer fram i boka er grundig dokumentert. Jeg har gjort mitt, så får det være opp til andre å debattere og stake opp kursen videre.

Spår Murdochs fall: - Ingen vil si det

Mer israelvennlig

Odd Karsten Tveit mener Norge ble enda mer israelvennlig da Ine Eriksen Søreide var utenriksminister i Solberg-regjeringen.

- Ine Eriksen Søreide og Regjeringen syntes det var viktigere med handel og forskning enn å oppfordre Israel til å følge menneskerettighetene. Det nytter ikke å si «fy, fy» hvis det ikke ligger handling bak ordene.

- Det er en sterk påstand?

- Ja, men det er dessverre fakta. Det holder ikke å si «huff, det er urettferdig» og ikke gjøre noe mer. Norge har vært handlingslammet mot Israel. Da Putin og Russland angrep Ukraina reagerte vi lynraskt med full boikott, men overfor Israel er vi passive fordi vi ikke vil gjøre israelerne og amerikanerne forbanna.

- Blir du forbanna selv?

- Jeg blir mest oppgitt.

Tveit mener Israels politikk ble mer undertrykkende på Norges vakt i Sikkerhetsrådet.

- Ja, dessverre. Det ble Ine Eriksen Søreides jobb å bistå med kunstig åndedrett for Oslo-avtalene, mens Israels stadig mer aggressive okkupasjon utfoldet seg mot palestinerne.

I et tilsvar til Odd Karsten Tveits påstander, skriver tidligere utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide i en epost til Dagbladet:

«Solberg-regjeringen førte en balansert Midtøsten-politikk. Det innebar en tydelig linje mot ulovlige israelske bosettinger, understreking av behovet for å holde valg og ha politiske prosesser i Palestina, og arbeid for å få framgang i sluttstatusspørsmålene for en tostatsløsning og praktiske samarbeidsområder mellom partene. Disse posisjonene er svært godt kjent for partene og det internasjonale samfunnet, og lå til grunn for arbeidet vårt blant annet i FNs sikkerhetsråd. Samtidig er det helt klart at ytre faktorer, som politiske forhold på både palestinsk og israelsk side og regionale utviklingstrekk, begrenset handlingsrommet for internasjonalt engasjement i konflikten - inkludert for Norge. Norge og det internasjonale samfunnet har lagt ned store ressurser på å bidra til at partene skal finne en enighet, og vi skulle selvsagt ønske at vi hadde kommet lengre. Selv om situasjonen er fastlåst, er det er ikke noe realistisk alternativ til en fremforhandlet tostatsløsning. Ansvaret for å komme fram til en løsning hviler nå som da på partene selv.

Odd Karsten Tveit har skrevet en bok der han ytrer sine sterke meninger om norsk politikk overfor Israel og Palestina. Det er han selvfølgelig i sin fulle rett til å gjøre. Men beskrivelsene han gir stemmer ikke med realitetene.»

Tvangsflytting

Bedre har det ikke blitt med utenriksminister Anniken Huitfeldt til rors, mener Odd Karsten Tveit. Han mener blant annet at hun og Regjeringen burde vært mer aktive blant annet for å stoppe tvangsflyttingen av 1300 palestinere sør for Hebron.

- Her burde Huitfeldt vært mer aktiv for å stoppe det som kan vise seg å være den største tvangsflyttingen på mange år.

- Hva ønsker du å oppnå med boka?

- Jeg vil ha like menneskerettigheter for alle, for kvinner og menn, for kristne, jøder og muslimer. Det er min drøm, men jeg er ingen politiker. Jeg graver opp fakta, så får det være opp til de som sitter med makten å sette dagsorden.

I et svar på kritikken fra Odd Karsten Tveit, skriver utenriksminister Anniken Huitfeldt i en epost til Dagbladet:

«Jeg mener Odd Karsten Tveit bommer veldig når han sier at norsk poltikk er preget av at vi er redde for å irritere Israel og USA, og at vårt engasjement bare handler om å åpne dører for Norge. Det er håpet om en fredelig løsning og tostatsløsningen som har vært og er målet med vårt engasjement. Okkupasjonen må ta slutt og det bør etableres en palestinsk stat ved siden av Israel, med framforhandlede grenser basert på 1967-grensene. De israelske bosettingene gjør dette svært komplisert, og utviklingen blir stadig vanskeligere å reversere. Til tross for det, mener jeg at det er mulig med en forhandlet tostatsløsning som ivaretar israelerne og palestinernes legitime sikkerhetsbehov, og at det vil tjene begge folk», skriver Huitfeldt og legger til:

«Odd Karsten Tveit har gjort og gjør en god jobb for å dokumentere og få fram det palestinske folks lidelser. Jeg deler frustrasjonen over at det enda ikke er opprettet en palestinsk stat, og de svært vanskelige forholdene som særlig palestinerne lever under. Jeg er sterkt bekymret for at utviklingen går i retning av en én-statsrealitet hvor det ikke er like rettigheter for alle som bor der.»

Brønnøyas Beirut

På den bilfrie øya utenfor Nesøya i Asker, trasker Odd Karsten Tveit rundt hytta på skinntøfler fra Libanon, og viser fram plasser og småhytter som har fått navn etter Midtøsten. Gazastripen, Beirut, Jerusalem.

For tre, fire år siden falt han sammen med slag på terrassen og ble hentet med ambulanse, og han har hatt flere runder med kreft. Sjørøverlappen begynte han med etter å ha hatt føflekkreft i øyet.

- Joda, litt har det blitt med meg også, som med så mange andre. Jeg tar det som det kommer, og har det bra i mellomtiden. Når du kommer opp i min alder kan du ikke regne med å gå fri.

- Du kunne tatt livet med ro som andre pensjonister?

- Nei, jeg liker å være i gang med noe, lediggang er ikke noe for meg.

Unger ble det aldri, Tveit var bevisst på at han ikke ville bli far fordi han valgte en jobb som medførte arbeidsdager i krigssoner og konflikt.

- Jeg tok sjansen på å bli en sur, bitter og ensom gammel gubbe.

- Ble du det?

- Nei! Berit kom inn i livet mitt med barn, og nå har hun fått barnebarn som beriker livet mitt også.

Pessioptimist

Det er på tide å oppsummere. Tveit klør seg bak sjørøverlappen.

- Er du optimist eller pessimist på Palestinas vegne?

- Jeg har lært meg et nytt ord - pessioptimist. Vet du hva det er?

Han lener seg fram over terrassebordet som om han skal fortelle en hemmelighet.

- På kort sikt er jeg pessimist når det gjelder håpet om at palestinerne skal få frihet og bli likeverdige med israelerne. På lenger sikt er jeg optimist, for før eller siden kan ikke verden godta en apartheidstat som Israel har blitt.