Da coronaen brøt ut for litt over to år siden, fikk såkalt pandemi-litteratur et nærmest eksplosivt oppsving. Når det gjaldt krimlitteratur var det ganske skralt, bortsett fra danske Hanne-Vibeke Holsts «Som pesten» (2019), som fikk en boom. Siden det har coronakrimmene kommer sigende, nå sist i Jørgen Brekkes «Formørkelsen og dens lys».

Ved siden av sakprosa er det krimlitteraturen som mest utilslørt suger opp i seg samtidsrystende, politisk betente og samfunnskritiske temaer. Men det skumle med å skrive tett opp til virkeligheten, er at den endrer seg fort. Og hvem er opptatt av pandemi når det har brutt ut en katastrofal krig i Europa? På bestselgerlistene troner nå «Russland blir til» av Halvor Tjønn og Hans-Wilhelm Steinfelds «Putin». Og tross en ganske hinsides debatt om boikott av russisk litteratur – det er jo nettopp i kunsten opposisjonen ligger – har også interessen for russisk skjønnlitteratur fått et oppsving.

På krimsiden derimot, er det påfallende karrig. Der dominerer nordisk noir, psykologiske thrillere og politikrimmer. Storpolitiske spionthrillere fra den kalde krigen dabbet naturlig nok av etter jernteppets fall, og John Le Carrés siste bok «En fri agent» (2020), handlet betegnende nok om en tidligere spion som satt på et bortgjemt kontor og flyttet papirer. John Kåre Raake er et unntak i vårens krim, selv om også «Dypet» handler om attgløymer fra den kalde krigen. Og når det gjelder Ukraina, har landet til nå stort sett figurert som arnested for det som er blitt dominerende krimlitterære temaer: trafficking, overgrep på barn, surrogati.