Anmeldelse: Jo Nesbø «Blodmåne»

Eventyrlig krim

Plottet er så vilt og corny at det er et mirakel at Jo Nesbø haler det i land.

TILBAKE: Jo Nesbøs Harry Hole er tilbake for trettende gang - med et mål om å drikke seg i hjel. Det blir et møte som inneholder alt en leser kan håpe på, mener anmelder. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
TILBAKE: Jo Nesbøs Harry Hole er tilbake for trettende gang - med et mål om å drikke seg i hjel. Det blir et møte som inneholder alt en leser kan håpe på, mener anmelder. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Publisert

BOK: «Ansiktet og kroppen er som skåret ut av tre: magert, rent og hardt – med blek hud og iriser som utvasket dongeri. Han har drukket hardt. Falt hardt. Og kanskje elsket hardt også …»

Det kunne det vært Morgan Kane eller James Bond i Daniel Craigs ulykkelige skikkelse. Men dette er altså Harry Hole anno 2022. En Hole på dødens rand. Etter at Rakel ble drept i «Kniv» (2019) har Harry brutt alle bånd, og flyktet til Los Angeles. Målet er å drikke seg i hjel. Men den fordrukne og sorgtunge Harry, som er så god på bunnen, slipper ikke unna sin nådeløse skaper Jo Nesbø, som stadig blåser nytt liv i sin tragiske antihelt. Nesbø er riktignok langt snillere med Hole i denne boka, enn i «Kniv».

«Blodmåne»

Jo Nesbø

Krim

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2022

«Selvsikker og energisk Nesbø.»
Se alle anmeldelser

Nå vikles Hole inn i et drama som gjør at han innen ti døgn må skaffe til veie ni hundre og seksti tusen dollar. Ikke for egen del, men for å redde en forslitt Hollywood-skuespillerinne som minner om hans mor. Det tvinger ham tilbake til Norge og et tilsynelatende umulig oppdrag for en særdeles ekkel kokainsniffende eiendomsmogul. Sistnevnte har vært sugar-daddy for to kvinner som nå har forsvunnet. Det går utover både ryktet og forretningene. Bedre blir det ikke da de to kvinnene blir funnet drept på bestialsk vis. Så bestialsk at politiet er sikre på at de har med en gal seriemorder å gjøre.

Utspekulert

Etter to ujevne novellesamlinger og en fabelaktig roman, er Jo Nesbø tilbake med sin trettende bok om Harry Hole. Og «Blodmåne» har alt en forventer – eller håper på – av en Nesbø-krim. Tilfeldigvis så jeg nettopp filmatiseringen av «Snømannen». Med den friskt i minnet, er det påfallende mange likheter med «Blodmåne», spesielt når det gjelder den gale drapsmannen.

Vi følger ham tett, slik vi ofte gjør hos Nesbø. Mannen er ødelagt av en fryktelig barndom og sin onde onkel. Sistnevnte er professor i parasittologi. Akkurat det er sentralt i plottet, som er så vanvittig og utspekulert at det er et under at Nesbø klarer å hale det i land. Morderens identitet blir avslørt helt mot slutten. Her har Nesbø som sedvanlig lagt ut flere mulige spor, og der er han god.

Fortellingen om Harry Hole har alltid beveget seg på grensen til det karikerte. Det gjelder også Nesbøs varierte og energiske persongalleri. Der har han hentet trekk fra sympatiske og ikke fullt så sympatiske skikkelser i det offentlige Norge. Som den nyrike eiendomsmogulen som vanker i baren på The Thief, eller den alltid pertentlige Kripos-etterforskeren Sung-min.

Aller morsomt er etterforskningsgruppen Hole setter sammen. Den består av gamle kjenninger; den narkomane drosjesjåføren Øystein, den korrupte og alkoholiserte eks-politimann Truls og psykologen Ståle Aune. Sistnevnte er døende av pankreaskreft og innlagt på Radiumhospitalet. Pasientrommet blir deres samlingssted.

Teater-fakter

I «Macbeth» 2018 skrev Jo Nesbø sin versjon av Shakespeare-tragedien. I «Blodmåne» spiller en oppsetning av «Romeo og Julie» en viktig rolle. Også språklig synes Nesbø inspirert av Shakespeare, riktignok i sin høyst populære versjon: «Det er et teater, tenkte Harry. Det er et jævla teater hvor vi for en stakket stund bare spiller roller noen har skrevet for oss». Nesbø – og Hole – går nemlig ikke av veien for store ord og pompøsiteter: «Ingenting var forandret. Alt var forandret. Det gikk ingen veier tilbake. Og det fantes ingen veier som ikke gikk tilbake.»

Nesbøs styrke som krimforfatter er nettopp at han drar på, både i språk, typer og plott. Han har en kjapphet, energi og selvsikkerhet som gjør dette til eventyrlig krim. Ren underholdning selvsagt, uttenkt og utspekulert. Men heldigvis uten å ta helt av i blodige actionscener og ville innfall som i tidligere bøker har ført galt av sted.

Hole blir pappa

Jeg må innrømme at jeg mer tenker James Bond enn Shakespeare når jeg leser Nesbø. Hole og 007 har flere fellestrekk. Begge sørger over sine avdøde koner, med en følsomhet som lett bikker over i en gnurende sentimentalitet.

Jeg røper heller ikke for mye når jeg sier at Harry – i likhet med Bond – blir småbarnsfar i denne boka. Men i motsetning til den siste Bond-filmen, gjør «Blodmåne»-avslutningen oss sikre på at Nesbø ikke er ferdig med Harry Hole. Det skal krimelskere prise seg lykkelige over.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer