Anmeldelse: Matias Faldbakken «Stakkar»

Faldbakken trollbinder

Matias Faldbakkens nye roman er medrivende fortalt med stilistiske virkemidler fra folkeeventyrene.

MATIAS FALDBAKKEN: Billedkunstner og forfatter, nå med roman om en fostergutt som finner et stakkarslig vesen i skogen, fortalt i saftigste eventyrstil. Foto: NTB
MATIAS FALDBAKKEN: Billedkunstner og forfatter, nå med roman om en fostergutt som finner et stakkarslig vesen i skogen, fortalt i saftigste eventyrstil. Foto: NTB Vis mer
Publisert

BOK: Tvi vøre! Matias Faldbakken er ute med ny eventyrbok. Billedkunstneren og forfatteren hopper som en spretten geit mellom uttrykksmåter og sjangere. I 2019 gjorde han braksuksess med «Vi er fem», en overraskende eventyrroman med fantasifulle sci-fi-ingredienser. For den ble han belønnet med både Kritikerprisen, P2-lytternes romanpris og nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Selv hørte jeg ikke til blant de jublende. Så feil kan man åpenbart ta!

«Stakkar»

Matias Faldbakken

Roman

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2022

«En fryd å følge med på ferden»
Se alle anmeldelser

Men nå. Rabulisten med de dystopiske fortellingene under pseudonymet Abo Rasul, har dukket dypere ned i eventyrtradisjonen med romanen «Stakkar». Denne gangen lar jeg meg begeistre, ikke minst fordi Faldbakken fører et språk som er så visuelt og så stilistisk presist at man tar seg i å nyte de enkelte setninger. En muntlig fortellerstil, som i folkeeventyrene, veksler med bitende ironi i beskrivelsene av moderne urbanitet og pengekultur. Her finner vi både enkle askeladder og diverse keisere uten klær.

En hulder? Bytting?

I bunnen ligger en sår historie om utenforskap. Historien om Oskar, fosterbarnet og tjenestegutten bare kalt «guten», som ble satt bort til bruksherre Blums gård etter en stusslig barndom. Han var en fåmælt, men nevenyttig kar på 19 år, da han fikk et uhyrlig syn. Slik begynner boka: «En gang for ikke lenge siden kom et barn, stakkar, krypende ut fra skogen. Ungen kløv opp grøftekanten og begynte å lunte på måfå bortetter grusveien. Det var et sørgelig skue.»

Er det en hulder? En bytting? Et dyr? Matias Faldbakken har allerede slått an en eventyrtone som bringer fram Kittelsen- og Werenskjold-tegninger på netthinna. Beskrivelsen av ungen er malende; stive blå lepper, skremt blikk over to skorpete nesehull, overdimensjonerte føtter, kneledd som er bredere enn både legger og lår. Oskar lager en snare, fanger skapningen og bringer den hjem til drengestua.

Hjemme blir villdyret badet, foret og gradvis temmet. De oppdager at det dreier seg om en jentunge. Oskar får ansvaret for henne, og hans kloke hjelpere blant brukets tjenerskap får laget en slags maske til henne for å roe henne ned. Bruksherre Blum og frue vil holde hemmeligheten unna øvrigheten, men tilkaller en lege for å diagnostisere tilfellet. Han konstaterer at barnet er 18 år og lider av PD, psykososial dvergvekst. Ungen har flere aldre i én kropp, sier legen: «Vi ser på en barndom uten vitner.»

Dirrende vakkert

I hemmelighet vokser jentungen til, lærer å snakke – riktignok hakkete og usammenhengende – lærer krumkakebaking, ullfarging og å holde suppeskjeen i høyre hånd. «Men obs!» skriver Faldbakken. «I skjul snappet hun etter Oskars kuk og tok den.» Det utarter, og en dag blir det lidderlige paret tatt på fersken. Loven blir påkalt, og den kommer i form av en bebartet lensmann som «vippet på hælene og kremtet karslig».

Oskar og jenta flykter til skogs, de tar seg over fjell, daler og innsjøer. Faldbakkens naturskildringer i denne sekvensen er dirrende vakre. «Ja, den uendeligheten av ingenting som oppleves som en kuppel over oss, som stjernene er festet til, firmamentet, reiste seg over paret i båten», skriver han om å ro stille over et svart tjern.

Det oppstår et taktskifte i romanen, både stilistisk og tidsmessig, når paret kommer fram til hovedstaden Oslo for aller første gang. Eventyrstilen blir erstattet med ironiske observasjoner av det moderne storbylivets forfengelighetskultur. Byen framstår som «en pengende jungel» der «en kremmeraktig ferniss var strøket over alles øyne».

Kubistisk ikon

Tommy Blum innlosjerer paret i leiligheten sin i en bygård i Oslo og informerer dem om at «det er hit man drar for å miste seg selv». Han er misdannet, pukkelrygget og halt og sier at hans forhold til Blum-grenen på bruket er avsaget. Til gjengjeld er han blitt en herre på byen, en «amanuensis, på vei til å bli dosent», ekspert på nordamerikansk musikkhistorie og afrikansk litteratur fra sør for Sahara, særlig Angola og Kongo.

Skildringene av hvorledes Tommy trekker med seg jenta, som nå presenterer seg som Utskilde, rundt i byens kulturelle salonger, er dryppende giftige. Hun blir et kubistisk ikon; folk elsker at hun banner, snakker arkaisk og sløyfer annethvert ord. Bynarrene sirkler rundt Utskildes magnetfelt. Faldbakken kommenterer lakonisk: «Ja, det er alltid besnærende å se livskraftige mennesker feire sin egen helse ved å ofre den nattes tid.»

Her skal vi ikke røpe noen slutt, for ingen lever lykkelig til sine dagers ende i Matias Faldbakkens univers. Men det har vært en fryd å følge med på ferden.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer