«Onkel Arne og månen» tar utgangspunkt i et menneske som virkelig har eksistert, kan vi lese i et kortfattet etterord. Tittelens onkel Arne er dikterens egen onkel, som tok livet av seg i juli 1969. Altså samme måned som den første bemannede måneferden. Som Arne, i likhet med mange andre, skal ha vært svært opptatt av. Derav tittelen på Villangers bok.

Arne skrev selv tekster, en slags «drømmedagbok». Villangers tekster skriver seg angivelig inn og ut av disse. Ellers er «Onkel Arne og månen» preget av at lite er «oppdiktet».

I stedet siterer poeten onkel Arnes egne tekster, nyhetsmeldinger fra USA på slutten av 1960-tallet, samt Arnes psykiatriske pasientjournaler fra samme tid.

Dokumentarisk poesi

På denne måter skriver Villanger en form for dokumentarisk poesi. Hun er ikke alene om det blant moderne poeter. Den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har attpåtil holdt skrivekurs i det han kaller uncreative writing, der studentene slett ikke lærer å skrive «kreative» eller «egne» tekster overhodet, men der de i stedet blir bedt om å bruke tekst som allerede er skrevet, og gjøre helt minimale endringer i dem – og vips, så har de en «ny» tekst, «original» på sitt vis.