Anmeldelse: «Hjemmekontoret» Lars Saabye Christensen (red.)

Fantastisk rik

Forbausende personlig om hvor tungt og ensomt et forfatterliv kan være.

HJEMMEJOBBERNE: Lars Saabye Christensen er redaktør av denne boka der ti forfattere forteller om sin arbeidshverdag på hjemmekontoret. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
HJEMMEJOBBERNE: Lars Saabye Christensen er redaktør av denne boka der ti forfattere forteller om sin arbeidshverdag på hjemmekontoret. Foto: Kristian Ridder-Nielsen Vis mer
Publisert

BOK: «Det velsignede med et hjemmekontor er at ingen ser meg avkledd, at ingen ser hvor mislykket jeg er. At ingen ser hvor lite jeg får til på en dag, og hvor gudsjammerlig dårlig det er. Det er også̊ godt å vite at ingen er vitne til hvor lite jeg jobber. Eller hvor irriterende ofte jeg står fast. Hvor mye jeg ligger på sofaen og stirrer i taket.»

Skriver Jan Kjærstad om sin arbeidshverdag på hjemmekontoret. Den startet med en liten pult i en ettromsleilighet i en høyblokk på Ammerud, og toppet seg med et Frogner-kontor med tre skrivebord og fire meter under taket. Der burde alt ligge til rette for å skrive de store mesterverkene. Så enkelt er det ikke.

«Hjemmekontoret»

Lars Saabye Christensen (red.)

Sakprosa

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2022

«Til trøst for en skrivende fant.»
Se alle anmeldelser

«Hvis det ikke er fred og ro på ditt indre kontor, så nytter det likevel ikke», fastslår Lars Saabye Christensen. Han er redaktør av denne ganske fantastiske boka der ti forfattere forteller om sin arbeidshverdag på hjemmekontoret. Det er en humoristisk, rik og forbausende personlig bok, som blant annet gir innsikt i skrivingens vaner og helst uvaner. Først og fremst er den en trøst til alle som skriver – det kan også være en master eller en bokanmeldelse for den del.

Evig prokrastinering

Skal vi tro disse forfatterne, kan skriving kan være et helvetes arbeid. I hvert fall for Agnes Ravatn, som etter fem års boktørke, trodde hun hadde skrivesperre. Hun fant ut at det heller dreide seg om evig prokratistinering, og at hun brukte nitti prosent av arbeidshverdagen på å sjekke nettaviser, sosiale medier og å google helt meningsløse innfall. Det endte i selvhjelpsboka «Operasjon sjøldisiplin» (2015).

Total sosial isolasjon. Det beste bildet på det har Cecilie Enger. «Fri som fengselsfuglen», skriver hun om det ideelle hjemmekontor. En fengselscelle, der en venn av henne fikk skrevet sin eneste kortroman. Utenfor murene ble det aldri til noe mer. Mens noen kan skrive overalt. Vigdis Hjorth for eksempel. En gang stengte hun seg inne på et toalett på flyplassen i Milano, skrev out of order på en lapp på døra, og hamret ned en avgjørende scene i «Fordeler og ulemper ved å være til» (2005). Olaug Nilssens skriver overalt, i bilen, i lenestolen, på flyet, på Bondeheimen. Men aller helst i senga med laptopen på knærne. Det var her «Tung tids tale» (2017) ble til.

Ensomt

«For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet», siterer Selma Lønning Aarø fra den franske forfatteren Marguerite Duras. Etter at Lønning Aarøs hjemmekontor ble invadert av familien under pandemien, og nærmest ble noe annenrangs, mistet hun denne evnen til å være alene. Og det er dette som er det som gjør størst inntrykk i boka. Hvor ensomt forfatteryrket er, og hvor tungt det kan være å skrive, refuseres, skrive mer, inntil du plutselig blir antatt, og kan kalle deg forfatter og kjøpe deg en lang frakk, slik Saabye Christensen gjorde da debuten «Historien om Gly» endelig ble antatt i 1976.

Det er i og for seg ikke mye langfrakk over Kjartan Fløgstad. «Forfattarar i dag har ikkje tømmermenn etter lange netter på byen, men stive lårmusklar etter lange skiturar i marka», fastslår skientusiasten Fløgstad, og viser til et råd fra Gustav Flaubert: «Ver ordentleg og regelstyrt i livet, som ein besteborgar, slik at du kan vera vill og original i kunsten».

IRA-sympatisør og alkoholiker

Han om det får en nesten si. Fylliker kan skrive strålende romaner – om kanskje ikke i fylla. I bokas mest rørende tekst, skriver Thorvald Steen om det første møtet med sin nå avdøde venn, romanforfatteren Ola Bauer. Hjemmekontoret er der pennen er, fastslo Bauer. De to var på turné til Irland. På scenen sto en strømpeløs Bauer og presenterte Steen som krøpling og seg selv som romanforfatter, IRA­-sympatisør og alkoholiker.

Er forfatteri en jobb – eller det en kaller et ærlig arbeid? Både Fløgstad og Olaug Nilssen synes det er vanskelig å kalle diktning for arbeid. Her har Dag Solstad et snurrig bilde. Han gjør seg tanker om byråkraten som med en lønn mellom 700 000 og en million kroner har brukt sin arbeidstid på å skifte Solstads adresse fra Drammensveien 68A til Bjørn Farmanns gate 15A. En meningsløs syssel skal vi tro Solstad. Hans hjemmekontor nå for tiden er på soverommet. Der drømte han for ikke så lenge siden en 325 siders lang roman, bokstav for bokstav. Solstad har ingen skrupler med å ha brukt sitt liv på å dikte: «Der jeg befinner meg, er også̊ mitt hjemme­kontor, det er der jeg lever og arbeider på å forstå hvem jeg egentlig er, og hvilket samfunn jeg er en del av, det er faktisk jobben min.»

Disse forfatterne bidrar i boka: Selma Lønning Aarø, Lars Saabye Christensen, Cecilie Enger, Kjartan Fløgstad, Vigdis Hjorth, Jan Kjærstad, Olaug Nilssen, Agnes Ravatn, Dag Solstad og Thorvald Steen

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer