Dag Steinfeld skriver familiens historie

– Far ble torturert

– Han ble drevet til vanvidd, sier Dag Steinfeld. Nå forstår han hvorfor faren ble som han ble, og har skrevet historien om farsslekta som et varsku mot et brennende Europa.

FAMILIEBILDE: Far Herman og mor Aagot sammen med de tre barna Torill, Hans-Wilhelm og Dag Steinfeld - tatt på 1960-tallet. Nå har yngstesønnen Dag skrevet farsslektas historie i bokform. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke
FAMILIEBILDE: Far Herman og mor Aagot sammen med de tre barna Torill, Hans-Wilhelm og Dag Steinfeld - tatt på 1960-tallet. Nå har yngstesønnen Dag skrevet farsslektas historie i bokform. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– Det var et helvete på jord. Far ble torturert på det jævligste fordi han var det som ble kalt bastard av første klasse, en såkalt halvjøde.

Dag Steinfeld er mørk i blikket.

– Han ble drevet til vanvidd. Det er ufattelig at han i det hele tatt overlevde.

Det er tre år siden Steinfeld ga seg som høyesterettsadvokat, men han er stadig profesjonelt antrukket i mørk dress og skjorte med lyseblå striper. Håret er kritthvitt og pent dandert. Han bestiller «en sånn skiiive med rrrå kjøttkake», og lener seg bredbeint tilbake i en velstoppet stol på Bristol i Oslo. Og ja, han er broren til NRKs tidligere korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld.

Boka «Fedre og sønner» har han gått svanger med i tretti år. Det er ikke tilfeldig at den kommer nå, i år er det 80 år siden holocaust i Norge og 160 år siden den russiske forfatteren Ivan Turgenev ga ut romanen med samme tittel.

Torturert

Steinfelds bok forteller familiens dramatiske historie gjennom flere generasjoner. I løpet av krigsåra ble halve slekta drept av nazistene, de som overlevde gjorde det under umenneskelige forhold. Som faren hans, Herman.

Steinfeld forteller om merkene faren hadde etter piggkransen som tyskerne strammet rundt nakken hans.

– Jeg visste at han ble torturert, men han snakket lite om det før han ble innlagt. Etter hans død hentet jeg ut journalene hans og snakket med folk som hadde kontakt med ham etter torturen.

Faren satt på Ulven fangeleir sør for Bergen, en leir drevet av tyskerne under krigen. Kapittelet om tortureringen av ham er grufull lesning. Piggkransen ble strammet så hardt at den grodde seg fast i halskjøttet, han ble slått med stålstang over hele kroppen. Og han ble lenket til taket etter beina og senket ned i et vannkar til han mistet bevisstheten.

– Det var ren jævelskap. Noe av det som gjorde sterkest inntrykk, var de simulerte henrettelsene han var utsatt for. Gang på gang ble han tatt med ut for å bli skutt og drept, bare for å høre klikket fra et tomt våpen. Det tok etter hvert knekken på ham.

HERMAN STEINFELD: Ble mobiliseringspliktig kaptein i Sikkerhetsstaben på DKV i starten av 1950-tallet. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke
HERMAN STEINFELD: Ble mobiliseringspliktig kaptein i Sikkerhetsstaben på DKV i starten av 1950-tallet. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke Vis mer

Skrikene runger fortsatt

Dag Steinfeld husker faren som sterk og nær, en mann som engasjerte seg i lokalmiljøet, som oppfordret til dugnad for å gi ungene skiløyper og fotballøkker. Men i 1967 ble han innhentet av krigen.

– Det året ga Oscar Magnusson ut boka «Jeg vil leve», om hvordan han overlevde år med tortur og grusomheter før han ble funnet i en likhaug i Tyskland, knapt i live. Jeg var tolv år gammel, og tenkte at dette var ei bok far ville bli glad for å få til jul.

Han tok feil.

– Jeg kunne ikke ane at far fikk krigen tilbake i hodet da han leste boka. Han og Magnusson hadde opplevd mye av det samme.

Boka utløste det vi i dag kaller posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Skrikene fra faren runger fortsatt i ørene til sønnen.

– Han lå og skrek om natta, mens mor holdt ham. På et tidspunkt fikk jeg øyekontakt med ham, og det blikket kom fra et mørkt sted. Han var tilbake i torturkammeret.

Faren ble innlagt på psykiatrisk sykehus og ble der i tre uker. Etter et rehabiliteringsopphold på Voss kom han hjem til familien.

– Hadde dere et nært forhold du og faren din?

Steinfeld gafler i seg noen munnfuller med tartar, skyller ned med svart kaffe.

– Vi var nære før jeg ble radikalisert, og vi ble nære da jeg kom til meg selv igjen.

Hatet alt

Det oppsto en dyp kløft mellom far og sønn på midten av 70-tallet.

– Far elsket USA og NATO på grunn av krigen, mens for meg var det motsatt. Jeg var imot det i SUF (M-L) kalte USA-imperialismen, Vietnamkrigen og NATO, utløst av amerikanske napalmbomber over nakne barnekropper.

Han svelger.

– Nå skjønner jeg fars frykt for russerne og kommunismen faen så godt, der han kom tilbake etter den jævligste tortur, som fullstendig drev ham til vanvidd. Så får han en sønn som vil ha Norge ut av NATO og som hater alt han står for … Jeg skjønner godt at han overvåket meg.

Både far og sønn reagerte på det de fant støtende og provoserende i sin generasjon.

– Engasjementet var fellesnevneren. Far sloss mot nazismen, stalinismen og fascismen, og jeg reagerte like sterkt på Amerika, Vietnamkrigen og kuppet i Chile. I bunn og grunn var vi veldig like. Vi var bare barn av forskjellige tider, noe som førte meg på ville veier.

I 1973 kom Dag Steinfeld hjem til et rasert gutterom. Faren hadde revet ned alle plakatene med sønnens politiske helter. Nå lå de nede for telling, Marx, Lenin, Mao, Engels. Stalin hadde ikke Dag våget å henge opp.

– Plakatene lå i fillebiter på gulvet, og blant papirene jeg hadde gjemt, var mye borte.

Det skulle gå flere år før han fant dem igjen, i mappa hos sikkerhetspolitiet. Faren hadde angitt ham.

– Det ble en jævlig krangel mellom meg og min far, ja da. Til slutt sa jeg at den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt snakket til ham, var fordi han var gift med min mor.

– Var det et fysisk sammenstøt?

– Nei, det forble verbalt. Men broren min, Hans-Wilhelm, og far, de sloss så fillene føk.

Den steinfeldske farslinjen er kjent for sitt voldsomme temperament, forteller Steinfeld.

FAR OG SØNN: På Geilo julen 1969. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke
FAR OG SØNN: På Geilo julen 1969. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke Vis mer

Fæle historier

Allerede da han var liten merket han at den jødiske grenen av familien var tynget av sterke konflikter.

– Det var til dels fæle historier om fedre og sønner som hadde foraktet hverandre i generasjoner, helt tilbake til slutten av 1800-tallet, da mine forfedre flyktet fra fattigdom og forfølgelse i datidas Russland.

– Er det derfor du og broren din er så …

– Forbanna?

Han lener seg fram i stolen og ler så høyt at folk snur seg ved nabobordet.

– Jeg skulle si direkte, men ja?

– Vi er nok arvelig belastet, ja.

– Krangler du med broren din også?

– Eg og Hansen? Ja, for faen. Vi er veldig nært knyttet til hverandre, men vi er to forskjellige typer. Du kan sikkert tenke deg hva som skjer når vi ikke er enige? Ja da, og det skjer stadig vekk. Det kan smelle ganske kraftig mellom oss.

– Sloss dere?

– Nei, for Hansen er jævlig mye sterkere enn meg. Han er en jævel til å slåss, det er ikke jeg. Jeg har alltid vært redd for fortennene mine fordi jeg har så stort overbitt.

Latteren runger igjen.

– Hvordan er du selv som far?

– Jeg har bare døtre, og skal kanskje være glad for det, ha, ha, ha. De vil sikkert si at jeg har vært en steil patriark jeg også, men jeg tok min tørn med bleiene og tok ungene med i skiløypene. Men jeg har nok vært en veldig tydelig far.

Han tenker seg litt om.

– Jeg ble aldri skrytt av hjemme, og jeg har faen ikke vært flink til å skryte selv heller.

FAR OG ELDSTESØNN: Herman og Hans-Wilhelm Steinfeld utenfor fangeleiren på Ulven i 1955. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke
FAR OG ELDSTESØNN: Herman og Hans-Wilhelm Steinfeld utenfor fangeleiren på Ulven i 1955. Foto: Privat / Vigmostad Bjørke Vis mer

Skremmende likheter

«Fedre og sønner» har han skrevet for å åpne øynene våre.

– Det er en viktig historie i ei tid hvor fascismen igjen vokser fram. Italia og Ungarn, Trump og hans forsøk på statskupp, og Putin som viser sitt sanne ansikt som den jævla fascisten han er.

Han skyter en finger i lufta.

– Jeg tror det er dødsviktig å være obs på det som skjer rundt oss. «Aldri mer 9. april», sa de i 1945, men det vi ser nå er pokker så likt. Hvis vi ser historien i Ukraina og sammenlikner den med München-forliket til Chamberlain med «peace for our time» og alt det som fulgte … Vi ser en likhet som er skremmende.

Steinfeld ble ikke overrasket da Russland angrep Ukraina 24. februar.

– Putin praktiserer Hitlers filosofi nærmest til punkt og prikke.

– Er du redd?

– Jeg er vettskremt. Jeg er livredd fordi Putin har passert point of no return, og for det som kan komme, han vil jo gjenreise Sovjetunionen koste hva det koste vil.

Stemmen dirrer.

– Den diskusjonen som pågår nå, om ikke å hjelpe Ukraina, er rent piss, er det noen som må hjelpes med alt vi kan så er det Ukraina. Ukrainerne sloss for hele Europa, for seg selv og for oss. Dette er en krig for Europas frihet.

Sendte Ukraina-hjelp

Sammen med venner og bekjente har Dag Steinfeld finansiert innkjøp av vinteruniformer og speiderdroner til Ukrainas brigade 53 og 72 som i den siste tida har drevet russerne på retrett i øst og sør i Ukraina. Lastebilene med utstyret kom nylig fram til fronten, og er nå trygt ute av Ukraina igjen etter fullendt ærend. Hadde det vært opp til Dag Steinfeld ville han fulgt lastebilene fram til fronten, men det sa kona nei til.

– Hva ville faren din sagt om han hadde levd?

– Dette ville han ha vært stolt over.

Han nikker ettertenksomt.

– Selv om han ikke hadde sagt det høyt.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer