BOK: Med tida har Nils Chr. Moe-Repstad funnet fram til et kraftfullt uttrykk i krysningspunktet mellom personlig og historisk erfaring: Stadig kretser hans modne diktning rundt kjente hendelser, og disse historiske motivene koples til et enkeltmenneskes levde liv.

Diktningen utmerker seg med en type innlevelse i historien som kreves hvis alle kjensgjerningene fra historiebøkene skal gi mening og bli betydningsfulle for et moderne menneske. Og denne koplingene mellom historie og nåtid gjør Moe-Repstad til en helt egen stemme i norsk poesi.

Nå er han ute med sin ellevte diktsamling, «Devon». Tittelen er ikke helt lett å bli klok på. På første tekstside står det, i hvit skrift på svart bakgrunn: «The white cliffs of Devon». Rett nok har Devon, sørvest i England, hvite klipper ut mot havet, men uttrykket «the white cliffs» brukes langt oftere om Dover på den sørøstre spissen. Er det en slags bevisst forveksling? Til slutt i samlingen heter det: «Det var alt jeg kunne si, og skulle sagt, om de hvite klippene». Underveis dreier det seg tilsynelatende fint lite om verken Devon eller hvite klipper. I stedet springer dikteren fram og tilbake i historien, i store sveip. Med en følelse av at samlingen mangler noe enhetlig som samler den. På samme tid er den preget av en dypt fascinerende bruk av historien, som koples til det hjemlige og kjente på en spennende og givende måte.