Anmeldelse: Merethe Lindstrøm «Vinterhest»

Finslepen novellekunst

Dramatiske familiekonflikter, ordløse forhold og fisk dissekert med neglesaks. Merethe Lindstrøm mestrer novellesjangeren som få andre.

NOVELLEMESTER: Ofte finnes det noe nervepirrende i Merethe Lindstrøms stil, noe usagt. Du finner mye av det i årets novellesamling som er hennes 19. bok i rekka. Foto: Nina Hansen
NOVELLEMESTER: Ofte finnes det noe nervepirrende i Merethe Lindstrøms stil, noe usagt. Du finner mye av det i årets novellesamling som er hennes 19. bok i rekka. Foto: Nina Hansen Vis mer
Publisert

BOK: Det knytter seg alltid store forventninger til Merethe Lindstrøms litterære produksjon, og i år leverer hun i sjangeren hun mestrer framfor noe: novellen. Få kan som henne bruke det stramme formatet til å skissere finslepne stemninger, uuttalte konflikter og vare relasjoner. Begrepet «less is more» passer Lindstrøms novellekunst.

Årets samling, «Vinterhest», er hennes nittende bok siden debuten i 1983. I 2012 mottok hun både Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris for romanen «Dager i stillhetens historie». Er hun på stigende kurve? Det går an å mene at det er i novellesjangeren hun virkelig viser sin klo.

«Vinterhest»

Merethe Lindstrøm

Noveller

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2022

«På stigende kurve.»
Se alle anmeldelser

Hemmelig skrift

Et par av novellene i «Vinterhest» - det er tolv av dem i alt – er mesterlige. Det dreier seg om tittelnovellen «Vinterhest», og om novellen «Museum». Ofte finnes det noe nervepirrende i Lindstrøms stil, noe usagt, en hemmelig skrift bak den egentlige fortellingen, for å bruke hennes egne ord i en av novellene.

I «Museum» forteller den unge jeg-personen om sin mor: «At hvis hun var en tekst, ville man kunne stryke ut en side, og under ville det komme til syne noe skrevet med en annen, hemmelig skrift.» Moren er en gang blitt voldtatt, det er blitt omtalt som et overfall, eller helst et uspesifisert uhell. Men datteren skjønner etter hvert at det er noe som ikke bare har skjedd moren, men er blitt gjort mot henne. Hun ser for seg at moren er slått med en paraply. Hun ventet i regnet på en taxi som ikke kom. Dette er i Bergen, må vite.

Her veksler Lindstrøm elegant mellom barnets entusiastiske refleksjoner i møtet med utstoppede dyr og fugler på Bergens gamle naturhistoriske museum, og med søndagsmiddagene rundt bestemors bord, der konfliktene i familien utspiller seg uuttalt og innimellom dramatisk. Som dyrene i montrene på museet har bestemor en vegg av innrammede familiefotografier i stua. Etter et par øl til middagen pleier onkelen reise seg, kikke en stund på bildene og smelle neven med kraft i dem, så glasset singler og blodet renner. Så gråter han: «Som et slags paradoks er han gift med en sykepleier. Tanten min står med armene i kors, følger med som resten av oss, som saniteten i utkanten av et slag, venter på å bringe de sårede til lasarettet ...»

Disseksjon

Noe har skjedd, vi får aldri vite hva, men beskrivelsen av den gjentatte søndagsdramatikken, etter hermetiske pærer og fruktsalat med cocktailbær, er preget av Lindstrøms skarpe blikk på familielivets evige trang til å tie, tone ned og gå videre med byrdene.

Kontrasten til barnas lek i søndagsritualene er talende. Etter å ha sett dyrelik på formalin i museet, løper de gjennom Nygårdsparken og fanger fisk i den gjørmete dammen. Putter dem i syltetøyglass og dissekerer dem med neglesaks når de dør. Moren sier at de må la fiskene være der de er: «det er grisete og hva godt skal komme ut av det, før hun snur og går inn til de andre».

Det vanskelige

At Merethe Lindstrøm har et eget blikk på forholdet mellom dyr og mennesker demonstrerte hun i romanen «Fuglenes anatomi» (2019). I denne samlingens tittelnovelle «Vinterhest» er jeg-personen en voksen kvinne som kjøper en hest som var født om vinteren, en gråskimlet hest med et blikk som sier at hun har ingen: «Hun står helt stille, ser ikke etter noe, noen.» Melania, heter hesten og den kalles Melankolia. Hun er redd for hundene, for søppelkassene, for postbudet. Til slutt blir kvinnen og hesten redde for hverandre.

I tilbakeblikk skildres en åtte år gammel jentunge som begynner på rideskole langt hjemmefra. På vei dit må hun gå gjennom et gårdstun med falleferdige bygninger, søppel og rotter. På et hustak sitter en guttunge på hennes egen alder. Han er blek, nesten gjennomsiktig, og ser syk og skitten ut. Han kaster stein etter henne og kaller henne idiot. Rotte, svarer hun. En dag har han lært et nytt ord: «Kusefitte». Hun kaster stein som treffer ham i hodet så blodet siler.

«Du skal alltid ha det som er vanskelig», sier mannen hennes om forholdet til hesten.

Dysterhet

I «Margaret» skriver Lindstrøm om en datter som tar sin gamle, åpenbart demente mor tilbake til gården hun en gang bodde på, en gård med hester på stallen, store selskaper og husholdersken som er mer forståelsesfull enn hennes eget skuffende avkom. I «Hittegods» forteller hun om et ektepar som flytter hjem etter et utenlandsopphold og tar med seg haikere i bilen. Kanskje er de rom. De må forlate dem på grensa til Danmark. De kunne knapt kommunisere, men de savner dem likevel.

Disse ordløse forholdene er Merethe Lindstrøm en mester i å fylle med mening. Ofte med dysterhet og usikkerhet, men så språklig sikkert at det er en fryd å dikte videre på hennes finslepne antydninger.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer