- Ugifte kvinner fikk ikke smertelindring når de fødte, det var bare for gifte kvinner. Og de som hadde skrevet under papirer om å adoptere bort barnet, måtte føde bak et laken og fikk ikke engang vite hvilket kjønn det var på barnet. Man trodde det gjorde det lettere for mor å glemme, men man glemmer ikke et barn man har født.
Anita Østerbø (66) sukker. Hun sitter hjemme på Tysnes utenfor Bergen. De siste åra er dette også blitt skrivestue og kontor for hennes eget forlag, Vestland forlag, etter at hun skrev boka «Skammens mødre» og ga den ut selv i 2021. Romanen ble en bestselger, og Østerbø er sikker på årsaken – at boka gir innblikk i undertrykkelsen av alenemødre på 50-60-tallet, men at noen likevel klarte seg – mot alle odds.
- Å få barn utenfor ekteskap på 50- og 60-tallet var skambelagt. Det fantes ingen offentlig støtte, og disse kvinnene ble ofte støtt ut av familien. De ble sviktet av alle. Behandlingen av dem har vært fortiet, men jeg ville ta hull på denne verkebyllen, sier hun.
Selvopplevd
«Skammens mødre» er basert på historien til hennes egen mor. Moren forlot en stor familie og hardt gårdsarbeid i Sogn for å bli husholderske hos en direktør i et fornemt strøk i Bergen by. Hun forelsket seg i en sjømann, og oppdaget etter hvert at hun var gravid, men da var kjæresten langt til sjøs. Han ville seinere vite verken av moren hennes eller barnet. Moren måtte føde alene i skjul på et mødrehjem, uten en gang å fortelle det til sine nærmeste.
- Min mor fikk være på mødrehjemmet i noen måneder, men etter det måtte hun tilbake til arbeidet, ellers mistet hun både jobben og boligen. Og det var ikke snakk om at hun skulle ha med seg barnet tilbake. Så meg måtte hun sette bort på barnehjem, forteller Østerbø.
Det tok flere år før moren kunne få datteren tilbake.
- Hun kunne ikke ha meg på daghjem før jeg var to år, og innen da bare håpet hun å kunne finne en løsning. I løpet av de åra var direktøren og fruen blitt så avhengige av mor at de måtte ta meg med på kjøpet om de skulle beholde henne.
Men livet for en enslig mor og datteren hennes i det fornemme Bergen-strøket, var ikke enkelt.
- Vi flyttet inn på et lite kott bak kjøkkenet, der fikk mor aller nådigst bo sammen med meg. Det var på den fineste Nygårdshøyden, og vi måtte gå bakveien inn i huset, forteller datteren.
- Men jeg har ingen ting å klage over. Mor levde for meg, men hun gikk på slavelønn, så materielle goder hadde vi ikke. Det var for eksempel sårt aldri å få en dokkevogn.
Forfatteren mener at hun på tross av alt fikk en god oppvekst, men visse tema var tabu. Hun fikk aldri vite noe om faren sin, ikke engang navnet hans.
- Moren min snakket aldri om ham eller hans svik. Og familien hennes visste ikke om meg før jeg var fire år. Da jeg plutselig kom på landet i Sogn var det et sjokk for dem. Men da sjokket hadde gitt seg, ble jeg tatt godt imot av familien. Det gikk bra, sier hun tankefullt.
Var på barnehjem
Moren fortalte imidlertid datteren ofte om de to åra de var atskilt.
- Hun besøkte meg hver søndag på barnehjemmet, men der var de så redde for smitte, at foreldrene ikke fikk holde barna sine. Mor fikk bare se meg gjennom et glassvindu, så jeg kjente henne ikke da hun hentet meg.
Selv husker Østerbø ingen ting fra åra på barnehjemmet, men det hun har fått høre, er for det meste urovekkende.
- Vi bodde på store saler, og det var ikke tid til å dulle med ungene. Oppveksten var langt fra slik man i dag tenker at barn skal ha det. Jeg var så understimulert, jeg kunne ikke snakke.
Østerbø sukker igjen.
- Det sies at de to første åra er det viktigste i et menneskes liv, så det er litt vanskelig å tenke på. Men jeg kan jo ikke gjøre noe med det, og det er ingen vits å dvele over. Jeg er bare veldig glad for at mor var en av få kvinner som klarte å hente barnet sitt.
Østerbø tror likevel vanskene fra barndommen har preget henne.
- Jeg har klart meg godt, men jeg har problemer med å knytte meg sterkt til andre mennesker, og trives godt alene. Jeg har barn og har vært gift, men valgte etter hvert å bo alene med hunder, fordi hunder er enklere å omgås. Det kan jo ha med oppveksten å gjøre.
- Alt var knust
Ble selv alenemor
Østerbø har selv vært alenemor mye av barnas oppvekst. Hun har opplevd at alenemødre er blitt sett på som skattesnyltere, fordi de etter hvert fikk offentlig støtte. Hun ville derfor vise hva det kostet for enslige mødre den tida ingen støttet dem.
- Det jeg opplevde kan ikke sammenliknes med hva mor opplevde. Men det var viktig for meg å vise hvor nødvendig kvinnekampen har vært, og at vi har kjempet fram helt nødvendige rettigheter for kvinner. Det som går ut over kvinner, går også utover barna, sier hun og fortsetter engasjert.
- Mennene på 50 og 60-tallet kunne sette barn på en kvinne, men det var kvinnene som satt igjen med børen og fortvilelsen. Jeg vet om kvinner som har fått høre at det er bedre at de tok livet av seg enn at de kom tilbake med en «lausunge».
Ny bok
«Skammens mødre» omhandler livene til fem venninner som alle får barn utenfor ekteskap. Alle strever med å løse hverdagen og de hjelper hverandre når de kan. Både mødre og barn blir imidlertid preget av all motgangen de møter, noe som er tema i oppfølgerromanen, «Tatt av sviket», som Østerbø ga ut i vår.
- I ettertid har det kommet fram at det skjedde mange overgrep på disse barnehjemmene. Jeg husker ikke det selv. Men det er tematikk jeg tar opp i bok to, forteller hun.
De siste åra har Østerbø sittet på kontoret på Tysnes, nedsunket i dyster tematikk om skjebnene til alenemødre og deres barn. Det har likevel føltes godt å skrive ned de vonde historiene.
- Jeg har kjent problemene på kroppen, og fortielsen om min far var vond. Men jeg koste meg sånn med å skrive og leve meg inn i historiene at jeg helt glemte egne problemer. Det var god medisin for meg å skrive.
Bestselger
Den første boka lå på topp ti i boklistene i hele 20 uker, mens bok to har holdt seg der i 12 uker. Østerbø har fått mange henvendelser fra folk som har hatt liknende opplevelser, som har inspirert henne til å skrive ei tredje bok. Den er ventet til neste år og skal nøste opp det videre livet til «Skammens mødre» og barna deres. I den kommende boka dikter hun en del, men hevder at det meste i de utgitte bøkene er basert på faktiske hendelser. Hun vil derimot ikke røpe akkurat hva hun har diktet.
- Det er mye jeg ikke kunne ha visst om i andres liv, som jeg har gjort om på, så jeg kaller boka en roman, sier hun.
Alle de faktiske hovedpersonene fra første bok er døde, og hun forteller at hun fikk gode tilbakemeldinger av flere som blir omtalt.
- Jeg spurte noen, og de syntes det var helt greit. Ei datter har gitt boka til familien sin og sagt de bør lese den for å forstå oppveksten hennes.
Det var imidlertid viktig for Østerbø å skåne moren, så boka ble først skrevet etter hennes død.
- Mor ville ikke stå på barrikadene, hun ville helst være usynlig. Jeg gikk mange runder før jeg startet skrivearbeidet. Men det er helt forferdelig å tenke på hvordan hun ble utnyttet, så for meg er dette en måte å hedre henne på. Jeg er glad for at jeg gjorde det, hun er blitt den store helten etter at boka kom ut.
