Lars Mytting: «Skråpånatta»

For mye av det gode

Lars Mytting vil kople sammen og forene alt han har skilt fra hverandre i de to tidligere bøkene om bygda Butangen. Det er kanskje en vakker tanke.

AVSLUTTER SUKSESS-TRILOGI: I den tredje romanen om Hekne-slekta, tar Lars Mytting oss fra mellomkrigstiden til motstandskamp og svik under annen verdenskrig, før det hele toner ut i forsoning. Foto: Mathias Fossum
AVSLUTTER SUKSESS-TRILOGI: I den tredje romanen om Hekne-slekta, tar Lars Mytting oss fra mellomkrigstiden til motstandskamp og svik under annen verdenskrig, før det hele toner ut i forsoning. Foto: Mathias Fossum Vis mer
Publisert

BOK: Lars Mytting har fått mange nye lesere med sine romaner om bygda Butangen i Gudbrandsdalen. Med utgangspunkt i et sagn fra 1600-tallet om to sammenvokste tvillingsøstre, deres mystiske vevskunst og to magiske kirkeklokker, har han i de tidligere romanene fortalt historien om slekta Hekne. I seriens tredje og siste bok er vi kommet til mellomkrigstida, og i sentrum står unge Astrid Hekne og den gamle presten Kai Schweigaard. De tar oss gjennom annen verdenskrig før det hele ender med noen voldsomme scener om offer og forsoning.

«Skråpånatta»

Lars Mytting

Roman

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2023

«Rett og slett for mye av det gode»
Se alle anmeldelser

Mytting har skrevet en dramatisk roman som samler trådene som ble lagt ut i de to foregående romanene «Søsterklokkene» og «Hekneveven». At forfatteren ikke går av veien for store ord og sterke følelser, blir tydelig allerede i første avsnitt, og da i skildringen av det som viser seg å være en sau og et lam:

«Han kunne ikke begripe hvordan hun hadde greid å oppfostre det i snøen. Langt mindre hvem, eller hva, hun hadde paret seg med.»

Mytting skriver dramatisk utmalte scener, men jeg blir ikke revet med. Er det på grunn av de store ordene, den utrolige handlingen, eller Myttings ambisjon om å veve sammen historiens mange tråder?

Ikke til å tro

Som i de to tidligere romanene åpner «Skråpånatta» med å skildre de sammenvokste tvillingsøstrene som vevde den mystiske «Hekneveven» og som fikk de to magiske kirkeklokkene oppkalt etter seg. Nå får vi vite at de også var nær ved å bli brent som hekser. Det er i skildringen av disse dramatiske hendelsene jeg fester meg ved noen ord fra bygdas prest:

«Men Skriften befaler at intet menneske skal atskille hva Gud har sammenføyet.»

Med den setningen setter Mytting ord på romanens bærende motiv: å føye, kople sammen eller forene alt de tidligere bøkene har skilt fra hverandre. Det er derfor årets roman knaker i sammenføyningene.

I «Skråpånatta» befinner den ene søsterklokka seg i stavkirken i Dresden. Dit tar de tyske okkupantene også klokka som i første bok ble igjen i Butangen. Sett i lys av Myttings redegjørelse av nazistenes forestillinger om det urnordiske, er det troverdig.

Problemet oppstår når Astrids onkel – som vokste opp i Skottland – flyr til Dresden i dagene etter bombingen av byen i 1945. Egentlig leter han etter sine to flygersønner. I stedet finner han søsterklokkene. Da det viser seg at de er smeltet sammen og forent under ildstormene som drepte titusener, må jeg klype meg i armen. For det er jo ikke til å tro at Mytting gir bombingen av Dresden mål og mening, og da for mennesker i ei fiktiv bygd i Brumunddal.

Utenom det vanlige

Myttings behov for å føye sammen og forene er tydeligst i historien om unge Astrid Hekne og den 80-årige presten Schweigaard. At hun bærer samme navn som hans ungdomsforelskelse, Astrids bestemor, er mer enn tilfeldig. I slutten av bind to, fikk vi vite at hun utrolig nok gjenkjente ham idet hun ble født. Dette forholdet helt utenom det vanlige skrur seg nå til. Første gang vi møter 16 år gamle Astrid, er når hun finner gifteringen presten hadde tiltenkt bestemoren. I et magisk øyeblikk trer hun ringen over ringfingeren.

Nei da, deres forhold utvikler seg aldri til noe mer enn et varmt vennskap, og det er ingen tvil om at Astrid er en moderne og handlekraftig kvinne. Men likevel framstiller romanen deres vennskap slik at leseren får inntrykk av at unge Astrid gjør opp for bestemorens valg om å gifte seg med en annen.

At Mytting skriver godt om hendelser som splitter, demonstrerte han i «Søsterklokkene». Også i «Skråpånatta» skjer det hendelser som splitter. Skildringene av hvordan krigen og okkupasjonen skaper splid i bygda og Hekne-familien, er romanens mest interessante. Da unge Astrid Hekne flykter, spør leseren seg om romanen skal ta oss helt til Sverige, men på sedvanlig vis tar Mytting i bruk de mest fantasifulle grep for å føre henne tilbake til bygda. Ja, de overgås bare av den storslåtte avslutningen der bygdas nazister straffes og sambygdingene forsones. Det er kanskje en vakker tanke å forene det historien har splittet og bøte på uretten som er begått, men det ender i scener og hendelser jeg ikke helt tror på.

Kanskje er det nettopp det Mytting har skrevet, en føljetong av take-me-away-romaner, som har berørt mange fordi de nærer drømmen om at det finnes en rettferdighet - at vi til slutt forenes eller forsones med det vi har mistet på veien.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer