Anmeldelse: Tove Nilsen «Nordens elefanter og andre bekjente»

Forelsket i dyr

Elefanter hører ikke til på sirkus. Tigere ikke i dyreparker. Men de hører til i våre liv, vår kunst og vår fantasi, mener Tove Nilsen.

KAMPSKRIFT: Tove Nilsens nye bok «Nordens elefanter og andre bekjente» kan leses som et kampskrift for dyrenes rett til en egen plass på jorda. Foto: Shad Madian
KAMPSKRIFT: Tove Nilsens nye bok «Nordens elefanter og andre bekjente» kan leses som et kampskrift for dyrenes rett til en egen plass på jorda. Foto: Shad Madian Vis mer
Publisert

BOK: Tove Nilsen er en av våre mest anerkjente og produktive forfattere. I alt har hun gitt ut 34 bøker, 23 av dem er romaner. Denne gangen har hun valgt en annen form: Dels minner om hennes sterke forhold til dyr gjennom barndommen og livet, dels historier om andre forfattere med et forhold til dyr, som P.O. Enquist og Ivar Lo-Johanson, og dels fortellinger om mennesker med sterke forhold til dyr, eller dyr og kunst.

«Nordens elefanter og andre bekjente»

Tove Nilsen

Fortellinger

Forlag: Oktober
Utgivelsesår: 2022

«Mennesket er ikke dyrenes beste venn.»
Se alle anmeldelser

Dette kunne kalles essay, eller leses som et lengre essay, men Nilsen kaller sjangeren «fortellinger». Du inviteres med det til å lese historiene enkeltvis. Samtidig henger boka sammen i tematikk, om ikke i alltid i valg av fortellerperspektiv.

Dyr i fangenskap

Bokas historie starter med en mannlig venn, som sier at han liker så godt å se ville dyr i fangenskap. Bokas forteller steiler. Hadde elefantene hørt det hadde de blitt rasende, tenker hun. Og er ikke en slik holdning å skjule sitt tap av uskyld med kynisme? Før hun husker seg selv barn, der hun frydet seg over å fange humler i tomme syltetøyglass. Menneskenes forhold til dyr har aldri vært enkelt.

Kjærlighet er jo aldri enkelt. Heller ikke hvis man elsker dyr og samtidig er sterkt allergisk, slik fortelleren Tove Nilsen er. Da krever samboerskap med ei katt eller en hund en sann offervilje. Tove Nilsen skildrer fint fellesskapet, særlig der det er kort: Som med tre villkatter på en feriereise, et trekantdrama og et fellesskap som ikke kan vare. Men livet gir alle kjærlighetsforhold en avmålt tid, også de gjensidig observerende.

Ensomme elefanter

Her fortelles vi om Nordens elefanter, fra den første på 1600 tallet, til de to neste i dyrehagen i København: Chang og Eng, kalt opp etter de siamesiske tvillingene, og like kunstig på utstilling som dem, elefanten Eng skal ha dødd av å spise for mange stråhatter på tivoli. Flokkdyret Chang levde ensom videre i 40 fange-år.

Elefanter har en sterk hukommelse og Nilsen likner dem der, med en trenet forfatterhukommelse som gir sansbart liv til barndommens følelser.

Men derfor blir også seinere fortellinger i boka, basert på skriftlige kilder, fortellermessig så mye fjernere enn de nære personlige minnene: Det er sterke historier om den kvinnelige gorillaforskeren Diane Fosey, drept med en machete, og ikke av fjellgorillaene hun levde med. Vi kan lese om skulptøren bak elefanten på panseret av luksusbilen Bugatti, og om den landsfordrevne tigermaleren fra Sveits, Antonio Ligabue. Historier som er godt fortalt, men fjernere enn det selvopplevde. Da er avstanden mindre og nærheten sterkere i de respektfylte skildringene av møter med forfatterkollegene Ivar Lo-Johanson og P.O. Enquist.

Skinke og grisehaler

Nilsen skriver mindre om det industrialiserte dyreholdet: Det overveldende flertallet av pattedyr i verden lever jo som fanger hos menneskene og kan bare vente på å bli spist. Burhøns har da heller ikke samme magi som sibirske tigere. Nilsen skildrer hvordan hun ikke orker å se tv-bilder av griser med sår og avbitt hale, før hun neste dag bestiller en pizza med skinke uten å tenke for mye på hvor skinken kommer fra. I det er det flere som kan kjenne seg igjen.

Sjangerbestemmelsen er velvalgt, fortellingene fungerer bedre enkeltvis enn som et formet hele. Dyrene i hennes liv, dyrene i kunsten og dyrene i reservat-restene av jordas ville natur bindes ikke helt sammen. Boka kan leses som et kampskrift for dyrenes rett til en egen plass på jorda. Den problematiserer, men omfavner samtidig vår hang til menneskeliggjøring av dyr.

Noen dyr kan kjenne igjen seg selv i et speil. Og for noen av oss virker dyr som speil, vi kan kjenne oss igjen i deres øyne. Men er det da dyrene vi ser, eller speiler vi bare oss selv?

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer