Anmeldelse: Astrid Sæther, «I skyggen av Ibsen»

Forelsket i unge kvinner

Astrid Sæther vil løfte fram fire unge kvinner fra Ibsens skygge. Det lykkes hun ikke med.

TIL INSPIRASJON: Den svenske danseren og forfatteren Rosa von Fitinghoff var en av kvinnene en aldrende Henrik Ibsen falt for på slutten av 1800-tallet. Foto: Gyldendal
TIL INSPIRASJON: Den svenske danseren og forfatteren Rosa von Fitinghoff var en av kvinnene en aldrende Henrik Ibsen falt for på slutten av 1800-tallet. Foto: Gyldendal Vis mer
Publisert

BOK: På sine eldre dager opplevde Henrik Ibsen å forelske seg i unge kvinner. Forelskelsene oppsto i rask rekkefølge, og den ene forelskelsen hadde ikke sluppet taket før den neste brant i brystet. Hans lidenskapelige raptuser har lenge vært en slags gåte for biografene. Etter å ha lest nok ei bok om den aldrende dikterens kjærlighetsliv, er det ingen tvil om at vi fortsatt vet for lite om kvinnene han falt for.

«I skyggen av Ibsen»

Astrid Sæther

Sakprosa

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2022

«Til tross for nye kilder, gjentar ­Sæther gamle floskler.»
Se alle anmeldelser

La det med en gang være sagt at de ­fleste er enige i at Ibsens amorøse forhold til unge kvinner var oppkvikkende og inspirerende. Fortsatt diskuterer man i hvilken grad de har satt spor i hans siste dramaer som «Hedda Gabler». Det er likevel ingen tvil om at fokuset i dag først og fremst er de ekteskapelige krisene og sosiale skandalene hans forelskelser skapte.

Det skyldes ikke minst arbeidene til Astrid Sæther. Hun er tidligere leder ved Senter for Ibsen-studier og har utgitt en kritikerrost biografi om dramatikerens kone, «Suzannah. Fru Ibsen». Heller ikke mannlige biografer har vært blinde for den prisen kona måtte betale for Ibsens jakt på inspirasjon – i form av ydmykelser, sjalusi, sladder og lange utenlandsopphold.

Likevel er de fire unge kvinnene den ­eldre Ibsen ble forelsket ifra 1889 til 1899 fortsatt innhyllet i noe gåtefullt. Selv om de levde lange liv, hadde egne karrierer som kunstnere og forfattere, feminister og intellektuelle, har biografene vært mest opptatt av de korte periodene Ibsen var forelsket i dem. Det bærer dessverre også Sæthers bok om dem preg av.

EN AV FIRE: Den norske pianisten og pedagogen Hildur Andersen, ble godt kjent med Ibsen. Foto: Gyldendal
EN AV FIRE: Den norske pianisten og pedagogen Hildur Andersen, ble godt kjent med Ibsen. Foto: Gyldendal Vis mer

Med Ibsens øyne

Særlig er det tilfelle i delen om den østerrikske pianisten Emilie Bardach og den svenske danseren og forfatteren Rosa von Fitinghoff. Men også i portrettene av den tyske maleren og feministen Helene Raff og den norske pianisten og pedagogen Hildur Andersen, greier Sæther bare i korte strekk å frigjøre seg fra deres forhold til Ibsen og vurdere dem med et nytt blikk – frigjort fra tidligere Ibsen-forskning. Nærmere 60 av de 62 sidene Sæther spanderer på Bardach handler om det halvåret deres forelskelse varte.

Eksemplene på dette monomane fokuset på Ibsen, er dessverre mange. Og det aller tydeligste er tittelen «I skyggen av Ibsen». Hvordan er det mulig å utgi ei bok i 2022 om fire selvstendige kvinner og kunstnere med en så paternalistisk tittel? Innledningsvis skriver Sæther offensivt at det «er kvinnene som skal løftes fram», men den samme innledningen både åpner og slutter med å plassere dem i skyggen av geniet og verdensånden fra Skien.

ET IBSEN-FORHOLD: Den tyske maleren og feministen Helene Raff. Foto: Gyldendal
ET IBSEN-FORHOLD: Den tyske maleren og feministen Helene Raff. Foto: Gyldendal Vis mer

Før vi får vite et ord om deres liv og virke, skriver hun at «møtene med Ibsen ble skjellsettende og skjebnefylte for kvinnene». Det er ikke til å stikke under stol at vi har moret hos hjemme hos meg den siste uka med å gjøre både det ene og det annet «i skyggen av Ibsen».

Kyss og kjærtegn

For oss som ikke er Ibsen-biografer er det ikke så lett å forstå hvordan andre menneskers liv kan bli beskrevet nærmest utelukkende i lys av deres korte og amorøse forhold til en forfatter i 60-og 70-åra. Riktignok vet vi at han over­øste dem med kyss og kjærtegn når de var alene. Sæther antyder også at det kan ha vært snakk om erotiske situasjoner, det vil si det hun skånsomt kaller «berøringer og spenningsladete før-situasjoner». Likevel er det vanskelig å forstå hvorfor hennes forsøk på å løfte fram kvinnene ender med at hun gjør Ivo de Figueiredos berømte ord til sine: «Kvinnene var en bris i hans liv, mens han var en storm i deres».

I stedet for å forfølge kildene og også trekke inn de kildene hun nevner, men i liten grad bruker i framstillingen, tegner Sæther svært konvensjonelle og tidvis tendensiøse portretter av dem. Gang på gang hevder Sæther at deres livsskjebne ble preget av en kort sommerflørt, eller en høst med Ibsen formet deres liv – mens de var episoder i hans. Flere steder lever Sæther seg inn i framstillingen og tilskriver dem savn av både «verdensånden» og en ektemann som ikke støttes av sitatene i notene.

UNG: Den østerrikske pianisten Emilie Bardach var 18 år da hun møtte den 61-år gamle Ibsen. Foto: Gyldendal
UNG: Den østerrikske pianisten Emilie Bardach var 18 år da hun møtte den 61-år gamle Ibsen. Foto: Gyldendal Vis mer

I eksil

Særlig festet jeg meg ved omtalen av Bardach – «prinsessen fra Appelsinia», som biografen kaller henne. Hun ble født i Wien i 1862, hvor hennes far hadde bosatt seg etter å ha forlatt det jødiske kultursentrum Lemberg. Til tross for antisemittisme slo faren seg opp som handelsmann, og datteren tilbrakte tid rundt omkring i Europa. Hun ble til slutt boende i Sveits fordi landet var nøytralt under annen verdenskrig. Det var antakelig også grunnen til at hun ikke ble offer for jødeforfølgelsen, men døde i Bern i 1955, 93 år gammel.

Her og der får vi glimt av Bardachs liv med støtte i hennes brev til Georg ­Brandes og avisartikler om forholdet til Ibsen. ­Brevene får vi vite, gir et bilde av hennes liv i eksil, men brukes i liten grad til å gi et bredere bilde av henne. Sæther anvender heller ikke hennes brevveksling med østerrikske Arthur Schnitzler. Han var kollega av Sigmund Freud og skrev novellen Stanley Kubricks film «Eyes Wide Shut» er basert på. Så vidt jeg vet viser brevene at hun var en kvinne med sans for det sensasjonelle.

Til tross for det spinkle kildegrunnlaget reflekterer ikke Sæther over årsakene til at nettopp møtet med Ibsen blir «skjebnefylt», mens vi vet ytterst lite om hennes øvrige livserfaringer.

Sæther greier altså ikke å løfte Bardach og de tre andre kvinnene ut Ibsens skygge.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer