Anmeldelse: Jan Grue «Prøve og feile»

Formidabel ordkunst

Romanen «Prøve og feile» er en skinnende krone på språkprofessor og forfatter Jan Grues tre verker om funkiser, fremmedfølelse og tilhørende utfordringer.

FUNKIS: Jan Grues siste bok handler nok en gang om livet som funkis, ordet han bruker for å beskrive hovedrolleinnehaveren som har samme diagnose som Grue selv fikk. Foto: Nina Hansen
FUNKIS: Jan Grues siste bok handler nok en gang om livet som funkis, ordet han bruker for å beskrive hovedrolleinnehaveren som har samme diagnose som Grue selv fikk. Foto: Nina Hansen Vis mer
Publisert

BOK: Jan Grue har siden den skjønnlitterære debuten i 2010 gjort seg bemerket med ei rekke utgivelser. De selvbiografiske bøkene «Jeg lever et liv som ligner deres» (2018) og «Hvis jeg faller» (2021), handler om livet som funkis. Mannen «Prøve og feile» kretser rundt, er også funkis, men, i motsetning til hovedpersonen i de to forløperne, er han oppdiktet.

«Prøve og feile»

Jan Grue

Skjønnlitteratur

Forlag: Gyldendal
Utgivelsesår: 2022

«Velformulert, veltenkt og velgjort»
Se alle anmeldelser

Magne har en master i litteraturvitenskap, er ansatt gjennom mangfoldsprogrammet som resepsjonist på superhotellet The Tower i Oslo sentrum, og far til Thea på et halvt år, som han har med samboeren Hannah. Livet til denne lille familien blir brettet ut i boka som tar for seg familielivets mulige praktiske og emosjonelle utfordringer når far er funkis. Magne har nemlig spinal muskelatrofi type 3, samme diagnose som Grue selv fikk en gang i tida.

Bestekompisen Snorre har Duchennes muskeldystrofi. Begge lever livet på hjul, når de ikke lever i sin Fortnite-liknende rollespillverden. Opptil to ganger i uka bestemmer et kast med terningene hvilke egenskaper de får, egenskaper som smidighet, intelligens og styrke. Felles interesser trumfer forskjellene mellom dem. Magne vokser opp på østkanten, Snorre på vestkanten. Men i bokas nåtid er spillekveldene uansett mest et minne.

Funkis-språket

Boka begynner som en tradisjonell tredjepersonsfortelling, men den glir ikke framover i én sammenhengende form. I stedet blir den stadig brutt opp, av et reklamefilmmanus, av et transkribert dybdeintervju, et eventyr, en bokanmeldelse, manuset til en episode av et tv-program – det er skremmende likt NRK-programmet «Helene sjekker inn» og heter «Hilde sjekker ut» – et vedtaksbrev, en e-postkorrespondanse, et typisk avisintervju, noen tekstutkast og et par jeg-fortellinger.

Ved å variere formen gir Grue seg selv en mulighet til å utforske funkiserfaringer gjennom ulike språklige linser. Det er som om boka sier at det ikke finnes én måte å snakke om funkiser på, noe kursiveringen av ordpar som «lenket til rullestolen» tidligere i fortellingen også vitner om. Forfatteren uttrykker slik en vilje og en sterk evne til å utfordre etablert språkbruk om funkislivet.

RULLESTOL: Rullestolbrukere er mer enn bare det, noe Jan Grue tydelig får fram i sin nye roman. Foto: Nina Hansen
RULLESTOL: Rullestolbrukere er mer enn bare det, noe Jan Grue tydelig får fram i sin nye roman. Foto: Nina Hansen Vis mer

Formvariasjonen, de mange stemmene, reflekterer også det øyeblikket da Grue lar Magne reflektere over hvordan datteren vil se på ham etter hvert som hun vokser til: «Rullestolen er spennende, det er alt den er. Resten kommer senere en dag. Og den dagen nærmer seg, jeg tenker stadig mer på den, på hvordan det vil bli. … Hvordan jeg kan fortelle henne om hvem jeg er, hvordan jeg kan konkurrere med verdens fortelling om meg, den hun vil få høre om igjen, om igjen, om igjen.»

Fremmedfølelsen

Jeg aner en fremmedfølelse i dette, en følelse av ikke å få lov til å være Theas far fullt og helt, eller for den saks skyld den Magne ønsker å være, fullt og helt. For ikke å glemme Hannah, som møter en artikkel om et nytt behandlingstilbud med entusiasme, bussjåføren som motvillig legger ut rampa møter hun med irritasjon, og selskapssamtaler om positiv eugenikk med sinne. Mens Magne selv ikke fortrekker en mine. Hannahs kamprop forsterker skjevheten i hennes og Magnes erfaringer, noe som påvirker forholdet mellom dem også negativt. Også manusene i boka bidrar på sin måte til å rette oppmerksomheten mot denne fremmedfølelsen. Her står Magnes navn, blant annet, med versaler, slik at Magne framstår som en rolle og ikke en mann med et ordentlig liv.

Et annet budskap er at det er uheldig når ensidige framstillinger av funkiser blir for populære. Et av kapitlene er nærmest en parodi på bokhiten «Et helt halvt år» av Jojo Moyes. I en dialog forteller Snorre Magne om ei bok med tittelen «Et halvt helt liv». Boka handler om Hannah som forelsker seg i Magne, som er rullestolbruker – altså skildrer den Magnes liv. Magne sier det ikke har noe med ham å gjøre, at han ikke synes det er morsomt, at det er usmakelig, en reaksjon som lar seg lese som et uttrykk for både vemmelse og at det finnes langt flere funkiserfaringer enn bare denne ene.

Alvor og moro

Med «Prøve og feile» gir Grue en glimrende sjangerrik framstilling av at livet som funkis ikke er begrenset til et snevert sett med erfaringer. Ved å skrive fiktivt får Grue en sjanse til å gå inn i et liv som ikke er hans, for nettopp å skildre erfaringer som ikke er hans egne, men som fortsatt er like virkelige. Boka er vekselvis alvorstung og morsom, og tvers igjennom godt skrevet – ikke minst er den godt sammensatt. Grue verken prøver eller feiler. Han behersker.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer