Anmeldelse: Jan Arild Snoen «Den nye kalde krigen. USA mot Kina»

Forutinntatt og fordomsfull

Jan Arild Snoen skriver om Kina med forutinntatte briller på nesa. Det er blitt til ei bok som bare bidrar til økt CO₂-utslipp.

FOKUS: I denne boka går forfatteren Jan Arild Snoen løs på forholdet mellom Kina og USA, men er mest opptatt av hva Kina gjør feil. Foto: Heiko Junge/NTB
FOKUS: I denne boka går forfatteren Jan Arild Snoen løs på forholdet mellom Kina og USA, men er mest opptatt av hva Kina gjør feil. Foto: Heiko Junge/NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Den nye kalde krigen. USA mot Kina»

Jan Arild Snoen

Sakprosa

Forlag: Dreyer
Utgivelsesår: 2021

«Ingenting å rope hurra for.»
Se alle anmeldelser

Jan Arild Snoen har aldri vært i Kina, ifølge hans forlagsredaktør. Det er i seg selv en fornærmelse mot enhver leser. Kan du forestille deg en skribent som utgir bok om USA uten å besøke New York?

Navn som Marco Polo, Sven Hedin, Torbjørn Færøvik, Sun Heidi Sæbø, Erika Fatland, de har alle det til felles at de reiste til Midtens rike. De så, sanset og skrev. Å snoke rundt på Internett etter bekreftelse på forutinntatte meninger a là Jan Arild Snoen, er dilettanteri. Snoens tanker er ikke større enn at de kunne fått plass på et par sider i tidsskriftet Minerva. De 350 boksidene, innbefattet 800 fotnoter, i «Den nye kalde krigen», bidrar bare til økt CO₂-utslipp.

Det et prisverdig at denne forfatteren nå ser sørover mot Stillehavet og den nye kalde krigen som er under oppseiling mellom Kina og USA. Jan Arild Snoen, spaltist og spesialist på USA, en mann som lenge har vaket i farvannet mellom FrP og Høyre, kommer til dekket bord. Vi kunne virkelig trenge en oppdatert bok om giganten Kina som om et tiår trolig blir verdens største økonomi med USA på slep.

Utviklingen går så fort at Kina-kjennere fort blir utdaterte.

Synd derfor at Snoen har mishandlet sin store mulighet, han er mest opptatt av å argumentere for at USA vil forbli verdens ledende makt i overskuelig framtid. Forfatteren skriver som en bokholder. Sluttresultatet er ei kassabok, en protokoll under pari, med tall opp og i mente.

USA-spesialist: Forfatter Jan Arild Snoen har i en flere år vært analytiker av amerikansk politikk og samfunnsforhold. Foto: Edvard Thorup
USA-spesialist: Forfatter Jan Arild Snoen har i en flere år vært analytiker av amerikansk politikk og samfunnsforhold. Foto: Edvard Thorup Vis mer

Koke stål

La oss prøve å se objektivt på Kina: Det er elementær kunnskap at landet i løpet litt over én generasjon har gått fra å være et av verdens fattigste land til å bli et av verdens rikeste. Det er et gigantisk sprang framover som ingen andre nasjoner har klart.

Selv er jeg gammel nok til å huske den tid formann Mao kokte stål av kjøkkenredskaper i et helsprøtt forsøk på å utkonkurrere England. I dag er Kina verdens største stålprodusent. Siden 1978 har landet løftet 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Og, ja, det er absolutt verdt å stille spørsmålet: til hvilken pris? Og det er absolutt grunn til å være kritiske til mye. Det kommer vi tilbake til.

Brutto nasjonalprodukt økte lenge med 8,2 prosent per år. Journalister kalte veksten ellevill. Det er en vekst inn i himmelen som ikke kan fortsette. Mange vestlige observatører, som Snoen, håper på to ting: At tallene fra det offisielle Kina er falske, og at veksten snart tar slutt.

Great alt sammen

Det er lov håpe, men problemet med Snoen, er at han leser statistikk som en viss mann leser Bibelen. Han inntar hele tida en misforstått forsvarsposisjon. Og her kommer USA inn. Alt er egentlig bra over there.

Snoen har nok hørt historier om nedslitte flyplasser, dårlige veier og skitne tog; «Men det er ikke min erfaring. Veisystemet framstår som velfungerende. Det samme gjør de fleste flyplassene».

Jeg leser dette samme dag som president Joe Biden signerer en lov som gir 1200 milliarder dollar nettopp til forsømt amerikansk infrastruktur. Men Snoen vet best, også om togtransport. Og også om togtransport i Kina. Riktignok har kineserne bygd ut et imponerende jernbanenett på rekordtid. Hele to tredeler av verdens lyntogskinner befinner seg nå i Kina. Liberalisten Snoen er likevel lite imponert: Lyntog i Kina lønner seg ikke. Mener han.

Henter tabeller

På side 134 i boka skriver Snoen at Kinas gjeld er liten sammenliknet med USA. Men dette er bare tilsynelatende, for Snoen vet, vi kilder, at den hemmelige gjelden er så enorm at Kina snart er på høyde med USA. Også på det området.

Ti sider seinere må Snoen fastslå at Kina står for over 40 prosent av alle nye patentsøknader i verden, mer enn dobbelt så mange som USA. Men ta det med ro. Snoen kan hente fram en tabell, eller en forsker, som framhever at kvantiteten går foran kvaliteten.

Vi går videre til forskning på kunstig intelligens, Artificial Intelligence (AI), et område der kinesisk framgang vekker frykt og avsky i Vesten. «Men de har et stykke igjen», forsikrer Snoen. Med referanse til Oxford Index er «USA klart på toppen». Snoen finner alltid en kilde på nettet som bekrefter egne forutinntatte, fordomsfulle standpunkt.

Det tar meg mindre enn et halvt minutt å finne en kilde som hevder det stikk motsatte. Nicolas Chaillan, Pentagons første programvaresjef, sier til Financial Times at Kina har vunnet kampen om kunstig intelligens og er på vei mot global dominans på grunn av sine teknologiske framskritt. Konkrete tall viser at Kina innleverer flere patenter på området kunstig intelligens enn noe annet land.

Fortjent kritikk

Kina er absolutt ikke et drømmeland. Mangelen på ytringsfrihet og brudd på menneskerettigheter er under enhver kritikk.

Snoen kaller da også behandlingen av de muslimske uigurene for folkemord, og skriver om hva han har funnet ut at skjer inne i omskoleringsleirene: Muslimene må spise flesk og drikke alkohol.

I virvaret av hykleri og dobbeltmoral har Snoen også gravd fram et påfallende paradoks: Knapt noen muslimsk statsleder kritiserer Kina for brudd på menneskerettigheter. Riktignok er menneskerettigheter på sparebluss i Tyrkia, Iran og Saudi-Arabia. Men det er likevel ikke forklaringen her. Kronprins Salman, mannen med beinsaga, tier på grunn av frykt for ytterliggående islamister i egne rekker.

Moralen har sin pris

Også på det moralske plan fører Snoen protokoll. Rett og galt har en pris som kan veies og måles. Selv ikke opiumskrigen kommer under den røde streken i Snoens regnskap. «Bedre under utenlandsk styre», heter kapittelet som omhandler det sekelet kineserne selv kaller «Ydmykelsens århundre», preget av keiserdynastiets sammenbrudd, knefallet for britiske opiumshandlere, brutal japansk okkupasjon og påfølgende borgerkrig før Mao og kommunistpartiet tok makta i 1949.

Historiens berømte vendepunkt fastsettes ofte til året 1793 da kong Georg III av England sendte sin diplomat Macartney til det keiserlige hoff med 600 gjenstander som skulle vise det siste innen vestlig vitenskap og teknikk. Møtet ble en kulturkollisjon, og Qianlong-keiserens brev til den engelske kongen er ofte sitert som et ønske om isolasjon:

«Vårt himmelske imperium besitter alle ting i frodig overflod og mangler ingen produkter innenfor sine grenser. Det er derfor ikke nødvendig å importere ting fra utenforstående barbarer i bytte mot våre egne produkter.»

Det var etter å ha lest Macartneys beretning, at Napoleon på St. Helena uttalte ordene som ofte siteres: «La Kina sove. For når hun våkner, vil verden skjelve».

Snoen er på sitt bedre når de store linjene strekes opp. Her er det åpenbart ikke så mange tabeller å ta av. Men språket er blodfattig og uinspirert: «Macartny fikk etter litt om og men møte keiseren.»

Dette er ei bok som, tittelen til tross, er mest opptatt av å rakke ned på Kina. Men husk nå Snoen, det var ikke USA som oppfant kruttet.

.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer