BOK: For et par år siden hadde jeg et hjertesukk i Dagbladet. Det dreide seg om svensk krim som har blitt altfor grotesk. Verstingene er forfatterparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril, som skjuler seg bak pseudonymet Lars Kepler. De har skapt en millionbedrift på en krimserie som overgår selv Stieg Larsson i bestialitet, og de har laget underholdningsindustri av blant annet grove overgrep mot barn.
Nå har forfatterparet startet en ny serie, under pseudonymet Alex Ahndoril. Første bok ut er «Jeg kommer til å finne nøkkelen». Den er forbausende velskrevet til krim å være, men har et ganske flatt og platt plott.
«Jeg kommer til å finne nøkkelen»
Krim
«Sjeldent godt språk i en ganske kjedelig ny svensk krimserie.»
Per Günther Mott – PG – er en av arvingene i det som en gang var Sveriges nest-rikeste familie etter Alfred Nobel. Han våkner en morgen etter en voldsom fyllekule. På mobilen finner han et uhyggelig bilde av en knivstukket mann som åpenbart er død. PG husker ingenting og er livredd for at han selv skal ha drept vedkommende. Han tør ikke gå til politiet, og oppsøker heller privatdetektiv Julia Stark.
Stark er en original type. Hun har en blanding av Sherlock Holmes geniale intuisjon og Hercule Poirot deduktive årvåkenhet og blikk for menneskets uutgrunnelige psyke. Julia var en gang smellvakker, men er gjennomtraumatisert og vansiret etter en flyulykke. Hun er tidligere rettssekretær, men ble sparket da det en dag rant over for henne under en rettssak, på grunn av udugelige etterforskere.
Hun får sin eksmann, politietterforskeren Sidney, med på oppdraget og reiser til godset Mannheim.
Dysfunksjonell
«Jeg kommer til å finne nøkkelen» er et typisk lukket rom-mysterium, med et fåtall mulige mordere som alle framstår like skyldige. Selve handlingen foregår på godset, og drives fram gjennom introduksjonen av de ulike mistenkte, den ene mer begredelig enn den andre.
Sjokkert over Norge
Den styrtrike familien Mott viser seg å være totalt dysfunksjonell og kretser rundt Werther, en grusom fyr og den egentlige arvingen til godset. Julia og Sidney finner etter hvert ut hva som har skjedd med den mystiske mannen på bildet. Spørsmålet er hvem som har stukket kniven i ham.
Selv om de ulike typene kan ha en viss underholdningsverdi, er ikke plottet videre spennende. Heller ikke avsløringen, der Julia i god Agatha Christie-ånd samler alle de mistenkte i et rom, tar for seg hver og en, for så å lande på den skyldige. Like mystisk som selve plottet, er hva som har skjedd med Julia og eksmannen Sidney: «Sid var den eneste som hadde klart å trenge forbi traumet hennes, som ikke etterlot henne med en følelse av å ville dø», heter det. Hun elsker han. Han elsker henne, men hun har gjort noe utilgivelig. Akkurat hva det. er forblir uklart og skal nok være en av cliffhangerne til neste bok.
Uvanlig
Det som forbauser mest i denne boka er det vakre språket, godt hjulpet av oversetteren Henning Jørgen Gundersen. Eksempelvis uttrykket «et svakt sorl av stemmer», eller også «Hver detalj i rommet lyste opp som duggdråper i skarpt morgenlys». Ikke at det er genialt, men et såpass poetisk og velfungerende språk er uvanlig i krim, som vanligvis lider under det motsatte; et spennende plott pakket inn i et platt språk.
Ut av det dystre
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger