Anmeldelse: «Gudfaren. Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen»

Fryktet og beryktet

Boka om «Gudfaren» i B-gjengen er best når han ikke er gudfar. Det er nok livet til Ghulam Abbas også.

GJENGLEDEREN: Norskpakistaner Ghulam Abbas var leder av B-gjengen, og ble dømt til fengsel for organisert kriminalitet i 2009. Nå har han fått livet på rett kjøl, og ei bok om åra som gudfar. Foto: Lina Hindrum
GJENGLEDEREN: Norskpakistaner Ghulam Abbas var leder av B-gjengen, og ble dømt til fengsel for organisert kriminalitet i 2009. Nå har han fått livet på rett kjøl, og ei bok om åra som gudfar. Foto: Lina Hindrum Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: Selv gudfedre begynner i det små. Men hvor begynner en kriminell løpebane egentlig? Begynner den med noen ungers innbrudd i borettslagets kjellerboder, på jakt etter skjulte skatter og et trygt sted å røyke og miste dyden? Eller når den samme mørkhudete guttungen møter større og sterkere rasister? Eller begynner den når en fjortenåring selger heroin på gata?

Gudfaren. Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen

Ghulam Abbas og Kjetil Stensvik Østli

Sakprosa

Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2022

«Forteller bare halve den sterke historien.»
Se alle anmeldelser

Ghulam Abbas var Gudfaren i B-gjengen, et kriminelt miljø politiet mente med høy sannsynlighet kunne knyttes til samtlige 11 punkter i EUs definisjon av en organisert kriminell gruppe. De hadde våpen, de drev med narkotikakriminalitet, hvitvasking og korrupsjon. Gjengen hadde en høy evne og vilje til å bruke vold, men siden de hadde «skremselskapital» slapp de som oftest å bruke den, mente politiet. Abbas var en av dem politiet ville ta, navnet hans var høyt på «topp ti»-lista.

På skolen i pysj

Spol tilbake noen år og se for deg en brødreflokk som ble sendt til skolen i like Ninja-Turtles pyjamaser fordi moren fikk dem på tilbud og trodde det var norske klær. Og en far som jobbet flere jobber samtidig for å fø på både ungeflokk og slekt i Pakistan.

I «Gudfaren» fortelles Ghulam Abbas sin livshistorie. Han forteller den til Kjetil Stensvik Østli, som i 2009 fikk Brageprisen for «Politi og røvere», boka om Tveitagjengen. Men dette er Abbas bok mer enn Østlis. Etter en kort innledning av Østli er det Abbas stemme, i monologs form, som forteller, bare avbrutt av korte fakta-avsnitt fra Østli.

Dette blir en utfordring. Fortellingen preges av stadige gjentakelser, den fortelles i kretsende sirkler. Det hoppes stadig fram og tilbake. Det er en utfordring både å holde orden på hva som skjedde når, og hvor gammel Abbas var da det skjedde. Jeg griper meg i å lengte etter en tidslinje.

Savner spørsmål

Samtidig er forteller-avtalen mellom Østli og Abbas at Abbas ikke vil snakke om hvem som gjorde hva, utover hva han selv gjorde. Her får vi vite om hva og hvor, ikke om hvem. Monologformen gir heller ikke synlig rom for kritiske spørsmål fra Østli. De korte fakta-innsmettene fyller ikke dette behovet. Resultatet er en opplevelse av å høre halve historien, som om hendelser bare skjedde. Rammene rundt skyte- og voldsepisodene blir vagt og innforstått fortalt.

Det er også merkelig å lese om hvor fåmælt knapp Abbas er, for så å få en fortelling formet som en 200 siders ordflom fra den fåmælte.

Når det er sagt, er den halve historien vi hører sterk. Ghulam Abbas sier selv han ikke husker mye fra tida med hasj og kokain, adrenalin, angst og amfetamin, og at fortellingen går i sirkler gir en opplevelse av at han jakter på halvveis fortrengte minner. Han sparer ikke seg selv.

Han forteller hvordan de som unge angrep og slo ned tilfeldige forbipasserende, bare for å øve seg på å slåss. Han innrømmer at det kan ha vært noen kniver mot struper, han forteller om grove ydmykelse av motstandernes torpedoer. Og vi føler oss trygge på at han ikke forteller alt. Han beskriver overbevisende hvor angstdrevet livet blir selv for dem andre frykter. Det er alltid noen som er ute etter deg. Abbas rakk å bli skutt før han ble fengslet i 2009.

Lærte av Brando

Vi får et godt bilde av den trinnvise utviklingen fra løpegutt til gudfar. Ghulam Abbas bruker sine evner effektivt til å nå de godene han ønsker seg. Han oppnår respekten han lengter etter. En av hans store læremestere er Robert De Niro, et av forbildene Marlon Brando. De klassiske mafiafilmene ses igjen og igjen. Og historien hans følger samme dramaturgi: Abbas prosjekter blir større og større, helt til gjengkrigen river alt ned: Den dreier seg ikke engang om territorier, men om ære og status, krangler og krenkelser. Og når slåssing blir til skyting, og kampene flytter seg til det offentlige rom, setter politiet inn nok ressurser til å stoppe krigen. De tar Ghulam Abbas og det meste av familien. De jakter på pengene i familien. Det er den letteste måten å få tatt ham.

Hans intense indignasjon over at politiet går etter foreldrene hans, får et paradoksalt positivt utfall: Det får ham til å bestemme seg for å gå ut av gudfar-rollen, til å bli en lovlydig borger. I over ti år har han holdt seg på rett side. Nå er han sosialarbeider i bydelen gjengen hans en gang mente å herske over. Han utdanner seg fortsatt, hans uttalte mål er å hindre at andre går hans vei.

Trygt og kjedelig

Kanskje kan royalty fra boka hjelpe ham å betale ned på gjelda han sliter med etter dommen han fikk. True crime selger, selv om den ikke lønner seg i lengden.

Det beste i boka, og det best fortalte, kommer likevel først og sist: Beskrivelsen av barndom og oppvekst fram til gjeng-livet og beskrivelsen av livet hans nå, etterpå: Fattigere, kjedeligere og ufattelig mye tryggere.

Gudfaren. Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen

Kjøp boken

Ghulam Abbas og Kjetil Stensvik Østli «Gudfaren. Om B-gjengen, integrering og livet i den kriminelle underverdenen»

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer