BOK: Irske Claire Keegans kortroman «Tre lys» får leserhjertet til å juble. Fortellingen om ei lita jente som settes bort for sommeren, er innbegrepet av betydelig litteratur: Uhyre skarpt tilskåret, bevrende av spenninger og latent mening, dypt bevegende, og aldri, aldri opplagt. «Tre lys» er en uutgrunnelig skjønnhet av de sjeldne.

Det er het sommer og alle venter på regn. En bil forlater Clonegal og kjører mot kysten. I baksetet ligger ei lita, pjuskete jente og fantaserer om hvordan det blir når hun kommer fram til familien Kinsella. De skal visst passe på henne en stund? Bilen humper og støver opp mot et hvitt hus omgitt av trær «med greiner som sleper i bakken», og den første ordvekslingen mellom far og datter i bilen følger: «Pa», sier jeg. «Trærne.» «Hva er det med dem.» «De er sjuke», sier jeg. «Det er sørgepiler», sier han og rensker stemmen».

Alt kan skje

Sørgepilene er ikke tilfeldige. Ingenting er tilfeldig hos Keegan. Indre og ytre landskap henger sammen. Fremme hos de fremmede (som kanskje tilhører morens familie) registrerer den litt forkomne jenta alt. Ingenting unngår blikket hennes; hun betrakter de voksne, dynamikken mellom dem, hvordan alt lukter og føles. Da faren etterlater henne og drar tilbake til jentas gravide mor og den store ungeflokken, registrer hun særlig hvor rent alt er.