Danske Helle Helle er blant Skandinavias mest særpregede forfattere. Siden debuten på tidlig nittitall har hun skrevet stramme, rare, poetiske og eksperimentelle romaner om folk som er ute av kurs. Den underspilte stilen, der det viktigste vaker under overflaten av trivielle handlinger, er et signaturtrekk. Humoren og varmen i skildringen av mikrosamfunn og hverdagsslitere, likeså.

For sin forrige roman, «de» (2019), ble Helle nominert til Nordisk Råds litteraturpris – en pris hun burde ha fått. Romanen er en nydelig fortelling om en mor og en tenåringsdatter som er i ferd med å miste hverandre. Nå møter vi den navnløse jenta igjen, i «BOB». Hun er fortelleren, men nærmest usynlig i romanen: Det er kjæresten Bob alt handler om.

«Flytter Bob og jeg da til Vanløse, hjemmet vårt var over bensinstasjonen, og vi hadde stavparkett.» Den Helleske egenarten slår inn fra første setning. Kjæresteparet i begynnelsen av tjueåra flytter fra landlige Lolland til Vanløse, en bydel i København. Året er 1985. Fortelleren skal studere, mens Bob får jobb på Sømandshotellet. Det er smått med vakter, så Bob vandrer en del gatelangs, tar inn de skiftende årstidene, støter borti forskjellige folk. Han er opptatt av gatenavn, og nevner dem inne i seg, som en slags meditasjon når tankene flyr vilt. Det gjør de nokså ofte. Flere ganger går Bob seg bort, før han busser tilbake til leiligheten. Og noen ganger orker ikke Bob å stå opp.