«Den eneste grunnen til at jeg fantes, var at andre hadde lidd og mistet alt», skriver Hadley Freeman i boka «Den jødiske familien Glass». Hun innrømmer at tankene gir hennes «allerede betydelige skyldfølelse som jøde en ekstra dimensjon».

Hvordan lever etterkommere av familier som ble forsøkt utryddet i holocaust med denne skyldfølelsen? Mange barn av ofrene har foretrukket tausheten, mens barnebarna derimot har latt seg styre av nysgjerrighet og trang til å vite nøyaktig hva og hvorfor ondskapen rammet jødiske slektninger. Tankevekkende erindringslitteratur er utgitt av barnebarn-generasjonen. Nina Grünfelds «Frida» (2020) er et norsk eksempel, Elisabeth Åsbrinks «Forlattheten» (2021), et svensk. Slike bøker blir gjerne en blanding av gravende detektivarbeid, mentalitetshistorie og personlige familietragedier.

Som et eventyr

Hadley Freemans bok framstår som et eventyr i denne sammenhengen, nesten som en slags suksesshistorie, fordi flere av hovedpersonene er fargerike overlevere. Av de fire Glass-søsknene som rømte til Paris fra pogromene i Polen på 1920-tallet, skulle én bli fetert moteskaper og kunsthandler, en annen ble millionær på oppfinnelse av kopimaskiner, en tredje emigrerte til USA og var Hadley Freemans farmor. Men fjerdemann døde i Auschwitz. Tragedien vibrerer hele tiden under de andres framgang. Uroen, usikkerheten, mistenksomheten og forakten fra omgivelsene preget dem alltid.