Anmeldelse: Ingebrigt Steen Jensen «Før jeg forsvinner»

Gripende og nådeløs

Vær uendelig tålmodig med oss, ber den Alzheimer-rammede Ingebrigt Steen Jensen.

HUSKER: Hukommelsen er nesten blitt bedre fordi han skriver ned alt, skriver Ingebrigt Steen Jensen i boka. Dette korrigeres av legen hans. Foto: Paul Paiewonsky / Dagbladet
HUSKER: Hukommelsen er nesten blitt bedre fordi han skriver ned alt, skriver Ingebrigt Steen Jensen i boka. Dette korrigeres av legen hans. Foto: Paul Paiewonsky / Dagbladet Vis mer
Publisert

BOK: «Demens er det minst heroiske man kan tenke seg, for hvem vil vel dø som en tomsing?»

Det er brutale ord reklameguruen, fotballentusiasten og forfatteren Ingebrigt Steen Jensen kommer med i sin dagbokaktige «Før jeg forsvinner». Så brutale at de egentlig bare kan sies av en som selv er rammet av sykdommen. Det er tilfelle med Steen Jensen. 17. desember 2021 fikk 67-åringen diagnosen Alzheimer. Da hadde han vært gjennom en rekke tester hos overlege Peter Bekkhus-Wetterberg på hukommelsesklinikken på Ullevål. Det var forfatterens kjæreste Christin som slo alarm. Steen Jensen kunne glemme de mest hverdagslige ting, avtaler med barna, og møter på jobben.

«Før jeg forsvinner»

Ingebrigt Steen Jensen

Sakprosa

Forlag: Kristoffersen Publishing
Utgivelsesår: 2022

«Gripende om skammens sykdom.»
Se alle anmeldelser

«Alzheimer er kreftens skambelagte fetter, han som sitter alene i et hjørne og stirrer tomt foran seg med den dødelige sykdommen vi ikke skal snakke om, ikke en gang i bisettelsen», skriver Steen Jensen med den billedlige og til tider brutalt humoristiske tonen som preger boka.

Alzheimer; denne dødelige hjernesykdommen mange av oss frykter mer enn noen annen diagnose. Demens er nå så utbredt at det omtales som en epidemi på verdensbasis, og ifølge FHI lever over 100 000 nordmenn med diagnosen. 60 til 70 prosent av dem har varianten Alzheimer. Det tallet forventes og fordobles innen 2050. Årsaken er økt levealder, men noen rammes i ung alder.

Marerittet

Det er mye ved denne boka som gjør dypt inntrykk. Steen Jensen forteller om utredningen, sjokket ved diagnosen og synet av røntgenbildene av en hjerne med «rare flekker og sorte hull». Han forteller om et marerittaktig foredrag der han glemte alt han skulle si. Han skriver om demenstreff i Åsgårdstrand, om frykten for å bli pleietrengende og inkontinent: «Mitt fremste mål nå er at det skal ta lang tid, men ikke så lang tid at hjernecellene mine glemmer hvordan man svelger. Den dagen jeg ikke lenger kan svelge, er ikke en dag å se frem til», fastslår han i en av bokas mange gripende passasjer.

Et av Steen Jensens viktigste budskap er åpenhet om sykdommen. Der håper han boka kan hjelpe. Det er godt mulig, selv om store deler av boka er dominert av hans liv og selvbiografi.

Steen Jensen er ingen smålåten mann, blant annet skriver han om et foredrag på Konserthuset i 2001 med Bill Clinton, der han «kjørte møkka av presidenten». Han vender naturlig nok stadig tilbake til sin uvurderlige innsats for Stabæk Fotball, karrieren som reklameguru, og til bestselgeren «Ona fyr». Han skriver også mye om forholdet til foreldrene, spesielt faren Brikt Jensen, som han i boka «Steen i glasshus» tok et voldsomt oppgjør med.

Pårørendes savn

Demens er de pårørendes sykdom, og noe av det som gjør mest inntrykk er reaksjonene til hans fire barn. Det er Thea og Oskar som er rundt tretti, og tenåringsdøtrene Rakel og Lily. De fire har skrevet hvert sitt kapitel om hvordan det er å miste en høyt elsket far til en så nådeløs sykdom. Steen Jensen selv er forbløffende optimistisk, og i passasjer nådeløs mot seg selv. Som da hans skriver at kjæresten Christin vegrer seg for et liv som «hjemmesykepleier for en omtåket Ingebrigt Demensen Jensen».

«Noen har spurt meg om jeg tenker ofte på at jeg er eller skal bli dement. Til det kan jeg svare at jeg tenker på det fra jeg står opp til jeg legger meg. Hver samtale jeg har med en nabo eller en nytilsatt kommersiell direktør i Stabæk Fotball, handler om å vise meg selv at jeg ikke er dement ennå. Noen ganger leter jeg etter ordene. Noen ganger stotrer jeg», skriver han et sted.

Vær tålmodig

Rørende nok vender han stadig tilbake til ord-testen før han fikk diagnosen, og at han nok ville husket mer om han ikke var så stresset. Han skriver også at hukommelsen nesten er blitt bedre fordi han nå skriver ned alt. Her har legen Peter Bekkhus-Wetterberg et opplysende og korrigerende kapitel. Han justerer blant annet de mange omtrentlighetene til den nokså slumsete Steen Jensen, og fastslår hvor påfallende lite Steen Jensen husker av utredningen og deres første møte.

I de seinere åra har det kommet mye litteratur om Alzheimer-rammede. Mest kjent er kanskje Laila Lanes´ fortelling om ektemannen, tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen. Ikke fullt så vanlig er ei bok skrevet av en som selv er rammet av sykdommen. Sånn sett er denne boka en sjeldenhet, og er det én ting Steen Jensen poder inn i oss, så er det følgende bønn: «Har du et menneske med demens i din nærhet, i din husstand eller på din arbeidsplass, ikke bli irritert over at vi glemmer, ikke stønn over at vi roter og surrer, elsk oss for vår tid på jorden og vær uendelig tålmodige med oss».

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer