Trettiåtte verdenscupseire, fire OL-medaljer og seksten VM-medaljer. Straffedømt fyllekjører og villmannskjører. Kranglefant og spøkefugl. Få moderne idrettshelter har vært så høyt elsket – men også skuffet den såkalte fansen så dypt som Petter Northug.
«Petter hadde en indre demon i seg, en jævel i kroppen sin som verket etter å bli noe stort», skriver Thor Gotaas om Petter Northug. Det er denne indre demonen – eller den ubegripelig sterke viljen – som er den røde tråden i «Petter Northug – en viljeskalle». For Petter var ikke et vidunderbarn, men heller en spjæling som gutt. Han trente helst med de som var bedre, beinfløy etter dem og likte å ta seg helt ut. Eksempelvis da han «elghufset» opp fjelltoppene på Meråker med Hallgeir Lundemo.
«Petter Northug – en viljeskalle»
En slags treningsbiografi
«Så hinsides hjelpeløst skrevet at det ikke virker troverdig.»
Baksideteksten lover at Petter sier «alt» i denne boka, men verken stilen eller stoffet er spesielt avslørende, og det er lite som ikke er kjent fra før. Det må kanskje være at May hadde en veldig hard fødsel, men «ville presse han ut selv». Eller at «det var gjevt å reise langt og være borte fra mor og far i nesten ei uke», da Petter dro på treningsleir som tolvåring.
For det rareste med denne boka er den infantile stilen som også i innhold helst likner en guttebok fra femtitallet. For her skal de norske kjerneverdier fram. I likhet med våre gamle skihelter gikk Petter på ski til og fra skolen, tok havkajakken da han brakk beinet, og trente til og med på julekvelden. Han vokste opp på klubb og duppe, melk rett fra juret og mors hjemmelagde brød. Petter åt og åt, smultringer, blodpølser med sirup, pannekaker med blåbær. Han sitret etter å vise far at han var en dugandes arbeidskar, og lærte av farfar Gamle-Petter – «selveste storsjefen på gården» – at «styrke og krefter var en manns viktigste kapital i livskampen».
Uspiselig heltinne
Uforståelig
Jeg kan bare ikke forstå hvordan en så proff forfatter som Thor Gotaas, han har altså skrevet 45 bøker, kan skrive så hinsides hjelpeløst. Så hjelpeløst at det ikke virker troverdig. Spesielt gjelder dette Petters etter hvert ulykkelige forhold til alkohol, som de få setningene fra første gang Petter var på fest i 2001 og smakte karsk: «Nå hadde han smakt det som ungdommene og de voksne pratet og spøkte om, brennevinet som hadde skysset mange til en bedre stemning. Det ga ikke mersmak», heter det der.
Det må det for så vidt ha gjort, og det som faktisk gjør inntrykk er Petters ekstreme liv. Han levde i perioder som munk – ordet brukes flere ganger – og hadde bare som mål å bli god på ski. Da han hadde vunnet alt, kom festen. Om den famøse fyllekjøringen siterer Gotaas fra Jonas Forsangs bok – så her har vel ikke Petter villet «åpne opp» som det heter.
Det har kommet mange bøker om Petter Northug, og en kan spørre om vi trenger enda en. Spesielt nå – sånn litt out of the blue og så lenge etter at han la opp. Gotaas skriver i forordet at det er en slags treningsbiografi, men om han vil nå ungdommen burde han kanskje bruke et litt mindre gammelmodig språk. Boka utgis av det helt ukjente Risk forlag – som reklamerer med at det er en «perfekt bedriftsgave til dine ansatte – om å reise seg igjen når ting er mørkt og tungt.»
Og det skal Petter ha. Om norsk idretts superkjendis og enfant terrible ikke sier «alt» så er han en imponerende mann, vist blant annet gjennom sine fire seire i Falun i 2015 – da alle egentlig trodde han var ferdig. Han hadde fortjent en langt bedre bok enn dette.
Vondt å lese
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger