Hva leser du nå?
- Akkurat nå har jeg en tomhet i meg etter å ha avsluttet to vidunderlige bøker: Therese Tungens nydelige «Snu deg. Edvins bok» og Helle Cecilie Palmers «Alle ting vil aldri bli som før». Begge var så sterke og mektige at det er vanskelig å starte noe nytt med én gang. Men jeg har alltid en finsk lydbok i ørene, og lytter nå til Juha Itkonens «Teoriani perheestä» («Min teori om familien»). Jeg underviser i norsk, og vi starter alle norsktimene med et lesekvart. Da får jeg lest i arbeidstiden også. Det er et kjempeprivilegium! På jobben har jeg «Bomullsengelen» av Susanna Alakoski, men den har liksom ikke helt tatt av. Det kan skyldes at jeg bare får lest den i et kvarter om gangen. Det blir for hakkete.
Hvilken bok har gjort uutslettelig inntrykk på deg?
- De skikkelig sterke leseropplevelsene stammer fra barndommen og «Anne fra Bjørkely» av L.M. Montgomery og «Småfrøkner» av Louisa May Alcott er trolig mine aller største. Jeg lurer på om det skyldes barndommen i seg selv eller om jeg virkelig leste de beste bøkene da? Så husker jeg en skikkelig sterk fra bokhylla i barndomshjemmet som jeg leste som 13-åring. Den var skrevet av Martin Gray og het «Kaikkien rakkaitteni puolesta» på finsk, originaltittelen var «Au nom des tous les miens». Forfatteren mistet først barndomsfamilien i Holocaust og siden kone og barn i skogbrann i Cannes på 70-tallet. Jeg var helt lamslått av tragediene.
Hvilken forfatter skulle skrevet boka om deg?
- Helene Uri. Hun er smart, klok og vakker – og har en nydelig språkføring på moderat bokmål. Jeg vil ikke ha noen a-endelser i boken om meg. Eller raddisord som «sjøl» som dere elsker i Dagbladet.
Hvilken selvhjelpsbok leste du sist?
- Det må ha vært «Psycopath Free: Recovering from Emotionally Abusive Relationships with Narcissists, Sociopaths and Other Toxic People». Den leste jeg da jeg trengte den.
- Kan ikke fordra menn
Hvilken bok har du smuglest?
- Som barn smugleste jeg min mors bøker fra spesialsykepleierutdanningen. Spesielt en om barnesykdommer med helt forferdelige bilder, og så var det noen psykiatriske verk. De var liksom litt gjemt bort i et skap.
Hvilken romankarakter kan du ikke fordra?
- Nå har jeg lest Henrik Ibsens «Et dukkehjem» igjen. Jeg skjønner jo at Torvald Helmer er et produkt av sin tid, posisjon og hele patriarkatet, men han irriterer meg mer og mer. Han irriterer meg også når jeg ser manifestasjoner av ham hos menn i samtiden. Noen menn liker å finne ei dame som ser opp til dem og beundrer dem. De er ikke ute etter jevnbyrdighet eller motstand, men beundring. Jeg ser en Torvald i disse mennene.
… og hvilken romankarakter ville du ligget med?
- Jeg vet at jeg ville giftet meg med Gilbert Blythe i Lucy Maud Montgomery's «Anne of Green Gables». Jeg går ut fra at ekteskapet vårt ville inneholdt sex, men hvis jeg kunne ha et ligg før jeg møter Gilbert, så ville jeg ligget med Vilho Koskela fra Väinö Linnas «Ukjent Soldat». Vilho dør i krigen, akkurat som lillebrødrene Voitto og Eero. Mitt siste barn har fått navnet sitt fra romankarakteren Voitto Koskela, faktisk. Voitto ble født under den finske borgerkrigen (i Polstjerne-trilogien til Linna). Faren dro til borgerkrigen da han var nyfødt og sa til kona Elina før han gikk: «Uansett hva som skjer, kall ham Voitto». Voitto er finsk og betyr seier. Mitt fjerde barn er min seier over alt som har vært vondt i livet mitt. Men jeg håper jo at ingen av barna mine dør i løpet av min levetid.
