Annie Ernaux

- Han var 30 år yngre

Den siste boka til Annie Ernaux (81) handler om å være i et forhold med en tretti år yngre mann. For den prisbelønte franske forfatteren er begjær en sterk drivkraft.

INTENS: Hun er en av Frankrikes viktigste nålevende forfattere. Annie Ernaux har besøkt Norge, og er ute med ei ny bok. Om et intenst forhold til en ung mann. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
INTENS: Hun er en av Frankrikes viktigste nålevende forfattere. Annie Ernaux har besøkt Norge, og er ute med ei ny bok. Om et intenst forhold til en ung mann. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer
Publisert

- Jeg er mer og mer overbevist om at nettopp begjær er en av de sterkeste drivkreftene i selve livet, sier Annie Ernaux.

81-åringen har blekgrønn genser og langt hår. Hun er kanskje fransk litteraturs grande dame, men i virkeligheten er hun ganske så petite. Nå er hun i Oslo for å snakke om «Den unge mannen», boka om forholdet hun i sin tid hadde til en mann som var tretti år yngre.

- Jeg opplevde allerede svært tidlig at det var en sammenheng mellom begjær og det å skrive. For meg er de to tingene tett sammenvevd. For eksempel, da jeg var ung og begynte å skrive, ønsket jeg ikke å ha forhold til gutter mens jeg skrev. Jeg ville at alt mitt begjær skulle være rettet mot selve skrivingen, forteller hun.

Dramatiske konsekvenser

Begjæret er en bølgende tråd gjennom forfatterskapet til Ernaux. Gjennom over tjue bøker, de fleste av dem selvbiografiske, har hun beskrevet kvinnelig kåtskap. Det er ungdommelig onani i «Årene». Altoppslukende voksenlidenskap til en gift mann i «En lidenskap». I «Sommeren 1958» får hennes første seksuelle opplevelse katastrofale følger. I «Hendelsen» fører begjæret henne inn i ‘uløkka’ og mot en livsfarlig, illegal abort. «Kåtheten min hadde innhentet meg», skriver hun. I det litterære universet til Annie Ernaux kan sex ha dramatiske konsekvenser.

Men nei, nå høres det ut som om vi reduserer forfatterskapet hennes til saftig og banal kiosklitteratur. Nei, nei, nei. Det er en grunn til at Ernaux gjerne omtales som en «sosiologisk» forfatter. Hun er nådeløs mot seg selv, og bruker sine egne opplevelser som en plattform for å si noe universelt om samfunnet og hvorfor mennesker handler slik de gjør. Derfor har hun også hanket inn flere av Frankrikes mest høythengende litteraturpriser.

Da forholdet mellom Annie Ernaux og den unge mannen oppstår, er hun rett over femti og han rett over tjue. Hun beskriver elskoven på madrassen på gulvet i den iskalde studentleiligheten hans, reflekterer over de fordømmende blikkene de får når de går langs stranda, selv om «hvilken som helst fyr på femti kunne vise seg med en som åpenbart ikke var datteren hans, uten å bli det grann fordømt». Så joda, «Den unge mannen» handler om et heftig kjærlighetsforhold. Men den handler også om hvordan hun brukte forholdet deres som en brekkstang inn i en større og viktigere historie: Historien om den livsfarlige aborten.

Nabo til sykehuset

«Ofte har jeg hatt sex for å tvinge meg til å skrive», står det på første side i «Den unge mannen». «Kanskje var det lysten til å utløse skrivingen – av en bok så omfattende at jeg nølte med å gi meg i kast med den – som fikk meg til å be med meg A. hjem for å ta en drink etter at vi hadde spist middag ute og han, av sjenanse, knapt hadde sagt et ord. Han var nesten tretti år yngre enn meg.»

Da forholdet startet, bodde den unge mannen i Rouen, byen der Ernaux i sin tid var student.

- Han hadde store vinduer mot sykehuset der jeg tretti år tidligere hadde blitt innlagt etter aborten, forteller Annie Ernaux nå.

Stemmen hennes høres ikke ut som den tilhører en kvinne på 81. Hun kunne like gjerne vært 24.

- Det var en stor tilfeldighet, men det ble og en slags snarvei fra den ene hendelsen til den andre. Boka om aborten tvang seg fram. Samtidig tvang det seg også fram et brudd med den unge mannen, sier hun.

Setningen om at hun ofte har sex for å tvinge seg til å skrive, kan misforstås, mener hun. Den handler om hvordan hun opplevde selve skriveprosessen mens hun jobbet med «Hendelsen».

- Det jeg forsøker å si, er at når jeg da har sex, er det for å bevise for meg selv at ingenting kan oppleves som en større opplevelse enn det å skrive. Det gir en helt annen tilfredsstillelse enn et øyeblikks sex, forklarer Ernaux og ser bort på tolken.

Bøkene hennes er korte. Skrivestilen er skarp, hard, og skåret inn til beinet. Selv beskriver hun pennen sin som «maigre», mager. I bøkene går hun tilbake i gamle minner og dissekerer dem som en patolog.

- Jeg jobber mye med erindring. Jeg har en evne, som kanskje ikke alle har, til å finne tilbake til bilder og følelser som knytter seg til disse minnene. Og så videreutvikler jeg det, og klarer å skrive om det på en kortfattet og konsis måte, sier hun og ta en bit av sitronkaken som står på bordet.

«Hvis jeg ikke skriver om det som har skjedd, er det ikke fullbrakt, bare opplevd», står det aller først i «Den unge mannen».

- Det er på en måte et slags sammendrag av mitt forfatterskap. Med det mener jeg å si at å leve er ikke nok. Gjennom det man skriver, får det man har opplevd sin eksistens.

- Har det en pris å skrive på denne måten?

- Jeg tror at mitt liv likner veldig på mange andres liv. Jeg tenker ikke at det jeg har opplevd er så veldig spesielt. Men det handler om en felles kjerne av følelser som nesten alle har hatt. Og da er det min plikt, føler jeg, å lete i det jeg har opplevd, og fortelle om det jeg mener fortjener å bli avdekket og offentliggjort.

Tolken begynner å oversette, men Ernaux avbryter henne for å si en siste ting:

- Samtidig er jeg overbevist om at jeg beskriver dette på en måte som aldri er blitt beskrevet før.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer