«Å ønske sin egen bror død. Hvordan reiser man seg etter det? Kommer jeg til å klare det, eller kommer jeg alltid til å krype rundt som jeg gjør nå, på alle fire, langs gulvet?»

Dette er blant de mange spørsmålene «Mina Edvardsen» stiller seg i boka «Jeg håper du er død». Hennes debutroman, som hun skriver under pseudonym, handler om en kvinne og hennes sinne, skam og skyldfølelse etter at broren valgte å bli fremmedkriger for IS i Syria.

Romanen er basert på forfatterens egne opplevelser om det samme. Hun hadde så mange spørsmål rundt brorens valg at hun tidvis følte at hun druknet i dem. Romanen som gis ut i disse dager er inspirert av minner, dagboksnotater og hennes usendte brev til lillebroren – alle et forsøk på å bearbeide og overkomme forfatterens frustrasjoner.

- Det vondeste jeg kjente på etter at han dro, var at jeg håpet at han skulle dø – at det skulle bli ferdig.

Edvardsen puster tungt. Tørker seg i øynene.

- Tankene på hva han gjorde der nede, var helt forferdelige. Jeg kjente at jeg ikke klarte å stå i den smerten. Han kunne aldri komme tilbake og leve et normalt liv. Jeg håpet at han skulle dø sånn at hele situasjonen skulle ta slutt. At vi kunne sette et punktum. Gå videre.