Anmeldelse: Virginie Despentes, «King Kong-teori»

Har godhet for slappe pikker

Virginie Despentes sier nei til kjærligheten og har skrevet en ode til underpulte traktorlesber og nitriste horekunder med slappe pikker.

PERSONLIG: Franske Virginie Despentes åpner hvert kapittel med en fortelling fra eget liv. Det beste og sterkeste kapitelet handler om voldtekt. Foto: NTB
PERSONLIG: Franske Virginie Despentes åpner hvert kapittel med en fortelling fra eget liv. Det beste og sterkeste kapitelet handler om voldtekt. Foto: NTB Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

BOK: «Jeg skriver som en av de stygge, for de stygge, de gamle, traktorlesbene, de frigide, de underpulte, de upulbare, de hysteriske, de gærne, alle de som er utestengt fra det store markedet for digge damer.»

Dette er åpningen på den ganske vanvittige «King Kong-teori». Der tar franske Virginie Despentes fram storslegga og dæljer løs på det meste rundt seg. Resultatet er like forfriskende som det er utmattende, og etter endt lesning er jeg ganske tummelumsk. Men egentlig ikke så mye klokere.

«King Kong-teori»

Virginie Despentes

Sakprosa

Oversetter: Gøril Eldøen
Utgivelsesår: 2022

«Dæljer løs på det meste.»
Se alle anmeldelser

For å ta konklusjonen først. King Kong-teorien er som følger: I Peter Jacksons film King Kong fra 2005, framstilles King Kong som en kjønnsløs og ettertenksomt vesen, med et aseksuelt, men lekent og sensuelt forhold til Skjønnheten i filmen. Det er denne binære idealtilstanden Despentes vil tilbake til. Det betyr at vi må knuse sivilisasjonens kjønnethet, slik King Kong knuser alt omkring seg i sin jakt på Skjønnheten.

Menn elsker menn

Kjønnsdelingen er altså det onde i denne fortellingen. Den er destruktiv for både kvinner og menn. Og kjærlighet mellom kvinne og mann synes Despentes å ha liten tro på. I hvert fall ikke menns kjærlighet til kvinner, om vi skal ta følgende utsagn bokstavelig: «Menn elsker menn. De forteller oss hele tida at de elsker kvinner, men vi vet alle at det er jug. De elsker hverandre. De knuller hverandre gjennom kvinner, mange av dem tenker da også̊ på kompiser når de har pikken inni ei fitte».

Det er litt av en stil Despentes har, men dette er ikke nye toner fra punkeren og den tidligere prostituerte forfatteren. Hun debuterte med «Baise-moi» (Knull meg) i 1993, og har en høy stjerne som enfant terrible i fransk litteratur. Ikke minst på grunn av den enorme suksessen med Vernon Subutex-trilogien. Det var romaner, helt fantastisk romaner, mens «King Kong-teori» er en form for sakprosa. Der er ikke Despentes like god. Strengt tatt har hun vel også skrevet om en del av dette tidligere.

Despentes åpner hvert kapittel med en fortelling fra eget liv. Det beste og sterkeste kapittelet handler om voldtekt. Da Despentes var sytten år dro hun og en venninne på haiketur. De to ble utsatt for gruppevoldtekt av tre menn med gevær. Det ble siden aldri snakket om. Mennene, tenker Despentes, så antakelig på de lettkledde jentene som luddere, og da er det jo ikke voldtekt. Dessuten overlevde jo jentene – og da må de vel ha likt det.

Prostituert etter voldtekt

«Voldtektsofre blir gode horer», slår Despentes fast med den beinharde nådeløsheten som preger denne boka. Selv forteller hun at livet som prostituert var en helt nødvendig og sunn reaksjon på voldtekten. Lik en erstatningsprosess, der hun «seddel for seddel tok tilbake det som brutalt hadde blitt tatt fra henne». Akkurat det er et svært godt bilde.

Despentes forsvarer prostitusjon. Hun mener det er langt ærligere enn de mange ulykkelige ekteskapene der kvinner har solgt seg til en mann for status og trygghet og penger. Hun har også godhet for horekunder. De fleste menn er svært vennlige mot horer, forteller hun.

Og det er synd på dem: «Hvis jeg husker riktig, og det tror jeg at jeg gjør, så var det ikke aggressivitet eller forakt som var vanskelig å takle hos dem, og heller ikke de tingene de likte å gjøre, men ensomheten deres, tristheten, den bleike huden, den sørgelige sjenansen, bristene de ikke kunne skjule, svakhetene som kom til syne. Alderdommen deres, lysten til å kjenne ung hud mot de gamle kroppene. De store magene, de små pikkene, de slappe rumpene, de gule tennene.»

Provoserer

Despentes er naturlig nok blitt sammenliknet med landsmannen Michel Houellebecq. I likhet med ham er hun ikke redd for å provosere. Tvert imot – alt snues på hodet i denne boka. Også hennes varme forsvar for pornoindustrien. Et angstdempende middel, fastslår hun. Av den enkle grunn at å knulle med et fremmed menneske alltid er skummelt, med mindre man er fullstendig dritings. Mens i pornofilmene er damene fornøyd med servicen de får, mennene blir steinharde og spruter, alle snakker samme språk og alt går bra, for én gangs skyld.

Det er mye godt i denne boka, men jeg skulle ønske hun ga sine mange utblåsinger litt mer kjøtt og blod og levd liv. Her raser hun i vei, men det blir vel mye gjentakelser og dristige påstander. Skarpt og godt og i passasjer sjokkerende, men det blir for mye av alt, og det ene voldsomme postulatet slår det andre i hjel.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer