Den første gangen han kjente på ensomhet, var han 16 år. Barnevernet hadde plassert Runar Tjelta i en by der han ikke kjente noen. Han bodde i et familiehjem, men det var ikke hver dag han så noe til dem. Han passet ikke inn på skolen, fikk ingen venner, og når han gikk hjem på ettermiddagen, var det ofte han ikke snakket med noen før han kom på skolen neste dag.

- Følelsen av ikke å høre til noe sted, at du er helt ubetydelig, den danner grunntonen i boka mi, det var sånn Geir ble født, sier Runar Tjelta (43).

Han sitter ved kjøkkenbordet hjemme i Lørenskog. Kona er på jobb, to barn er på skolen, ett i barnehagen og ett studerer, og ensomhetsfølelsen fra tenåra er borte. Og Geir, det er hovedpersonen i Tjeltas nye roman, «Mono sapiens». En ensom fyr som går på jobb, drar hjem, spiser, sover dårlig og klatrer i heisekraner om natta når søvnen likevel ikke er innen rekkevidde.

- Ensomhet kan være direkte skadelig, og enda vanskeligere å bære hvis noen ser det. Jeg håper det blir mindre stigmatiserende å snakke om, nå når pandemien får så mange av oss til å oppleve det samtidig.