BOK: Romaner om pandemi, nedstenging og isolasjon er kanskje ikke det som frister mest i disse dager – med mindre denne elendigheten tilbringes i selskap med Lucy Barton. Lucy er en av den amerikanske forfatteren Elizabeth Strouts helstøpte kvinneskikkelser. Olive Kitteridge er en annen. Men nå er den fjerde boka om Lucy Barton her: «Lucy ved havet».
«Lucy ved havet»
Roman
«Rar og inntagende»
Lucy er en feiret forfatter, men en engstelig person som ofte tror hun er usynlig. Hun kommer fra en «fryktelig dyster fattigdom» og en barndom der «veldig fæle ting hendte», uten at hun går i detaljer. I de tidligere romanene «Jeg heter Lucy Barton» (2016), «Hva som helst er mulig» og «Åh, William!», beskrives bakgrunnen hennes fra småbyen Amgash i Illinois. I den nye boka røper hun gledessjokket hun fikk da hun i studentdagene for første gang fikk salt og pepper på maten. Slik luksus hadde hun aldri fått hjemme.
Fortrolig stemme
Til tross for en formidabel klassereise, er Lucy Barton forblitt en usikker, litt utilpass og nærmest naiv skikkelse som snakker til leseren på en veldig direkte, enkel og fortrolig måte. Hun reflekterer over ting som: «Hvem vet hvorfor folk er forskjellige? Vi er født med en bestemt natur, tror jeg. Og så gyver verden løs på oss.» Lucy Bartons særegne stemmeleie er nydelig ivaretatt av oversetter Hilde Rød-Larsen.
Åh, så nydelig!
«Som så mange andre så jeg det ikke komme», begynner tilbakeblikket hennes i «Lucy ved havet». Det er mars 2020, og eksmannen hennes, forskeren William, har sett hva som er i ferd med å utfolde seg i verden. Han har bønnfalt de to voksne døtrene deres om å komme seg ut av New York. Nå insisterer han også på å ta med seg Lucy til et øde hus på en klippe ved kysten av Maine. Lucy er enke etter mann nummer to, og Williams tredje kone har nylig forlatt ham. Lucy og William var gift i 20 år og har vært skilt like lenge. Men de er fortsatt fortrolige.
Giften fra New York
«Det er rart hvordan hjernen ikke tar inn ting før den kan», reflekterer Lucy om sin egen reaksjon på viruset som var i omløp. En gammel venn av dem lå i respirator; neste dag var han død. På vei ut av New York skjønner hun fortsatt ikke hva William skal med munnbindene og plasthanskene som ligger i baksetet. Hun tror hun skal være borte to uker, kanskje, og bryr seg ikke om å ta med seg PC-en engang. Men William insisterer.
I Maine må de isolere seg i huset ved havet. Folk tror de er giftige fordi de er newyorkere. Lucy har aldri bodd så nær havet før; hun er skremt og fascinert. Om nærmeste landsby sier hun at den «var pen på en egen måte, hvis man liker sånt. Det gjør ikke jeg.» Her skal de to tidligere ektefellene etablere et nytt og ufrivillig samliv på ubestemt tid. «Mamma, jeg klarer ikke dette her. Jeg hater det», klager Lucy til den fantasimammaen hun har laget i sitt eget hode til erstatning for hennes egen følelseskalde, avdøde mor. Hver ettermiddag hater hun også William så intenst at hun må gå ut i mørket og ned til vannet for å banne.
Omgitt av elskerinner
Fornemmelse av krig
Williams intensjon er å redde livet til Lucy, for Lucy er en kraft, mener han. De ser grusomme TV-bilder fra New York, ambulanser og frysebiler med lik. TV-nyhetene bringer flere katastrofer; politidrapet på George Floyd, stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Lucy føler uroen: «… en hvisken om borgerkrig suste rundt meg som en vind jeg ikke kjente, men fornemmet».
Jeg røper ikke mye når jeg sier at det er en kjærlighetsroman Elizabeth Strout her har begått. Ingen søtladen romanse, men en rar og inntagende fortelling om mennesker som må holde tett rundt hverandre når verden gyver løs på dem. Vakkert!
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger