Anmeldelse: Simon Stranger, «304 dager»

Hjerteskjærende

Simon Strangers roman fra Afghanistan gir et rystende innblikk i soldatliv som blir ødelagt for all ettertid.

SIMON STRANGER: Den prisbelønte forfatteren har basert sin nye roman på opplevelsene til en autentisk norsk veteran, men også på erfaringer fra afghanske krigstolker. Foto: Paul Paiewonsky
SIMON STRANGER: Den prisbelønte forfatteren har basert sin nye roman på opplevelsene til en autentisk norsk veteran, men også på erfaringer fra afghanske krigstolker. Foto: Paul Paiewonsky Vis mer
Publisert

«304 dager»

Simon Stranger

Roman

Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2021

«Opprørende, aktuell og viktig»
Se alle anmeldelser

Mellom 1999 og 2010 har 88 000 amerikanske krigsveteraner begått selvmord, i gjennomsnitt 22 hver dag. Det er svimlende tall. De døde har kjempet i kriger der også norske soldater har deltatt.

En av disse har Simon Stranger skrevet om i den nye romanen «304 dager». Nicholas har vært norsk soldat i ISAF-styrkene i Afghanistan. Karakteren er basert på en virkelig person og hans erfaring med alvorlige krigstraumer etter endt tjeneste.

Stranger introduserer ham i mars 2015. Da har han vært hjemme i Norge i fire år; de to siste av dem har vært uutholdelige. «Dagene er revet i stykker», konstaterer han. Det gjør vondt å være våken, vondt å sove, å tenke, å snakke, å gå ut. En dag befinner han seg alene i skogen bak huset, klar til å ta livet sitt.

Der ringer han moren sin. Hun skjønner tegningen og overtaler ham til å møtes på McDonald’s. Der klarer hun å få ham til å love å gi henne én jul til. Han gir henne 304 dager.

Smart grep

Simon Stranger utga i 2018 «Leksikon om lys og mørke», romanen som innbrakte ham Bokhandlerprisen. Den halvdokumentariske fortellingen vekslet mellom historiene om nazisten Henry Rinnan og en jødisk familie i Trondheim. Som tittelen antyder, var boka strukturert etter alfabetet. Stranger bruker et liknende grep også denne gangen. Den nye romanen teller nedover i 304 fragmenter – ikke nødvendigvis kronologiske dager. Men grepet gir ham rom til å springe fram og tilbake i tid, sted og tema, på en måte som gir historien kontekst og perspektiv.

Grepet gir også romanen dramaturgisk spenning. Stranger introduserer nemlig et motstykke til hovedpersonen Nicholas – en afghansk talibankriger som han kaller Arman. Han var nære ved å ta livet av Nicholas, men forfatteren aner ingenting om hans virkelige liv og skjebne. «Forsøket på å løfte frem denne afghaneren kan med andre ord ikke bli noe annet enn en mulig versjon i mylderet av andre mulige fortellinger. En person som bygger på historiene til virkelige mennesker, i en mosaikk av fortellinger», skriver Stranger.

Tiden skuddene tar

Den kjappe vekslingen i perspektiv mellom Arman og Nicholas under en trefning utenfor landsbyen Bad Qak gir en nesten filmatisk effekt. Det er denne scenen som skal hjemsøke Nicholas i drømme i all ettertid; scenen da hjerteslagene hans endret lyd fra «de-dunk, de-dunk» til «du-dør, du-dør». Det er her frykten finner Nicholas. To år og tre måneder senere kollapser han hjemme i Norge: «To år og tre måneder. Det er tiden skuddene til soldaten i fjellene vil bruke før de treffer».

Diagnosen har et navn, PTSD eller posttraumatisk stresslidelse. Stranger klipper inn elementer fra psykologenes skjemaer som kartlegger symptomene: Årvåken, på utkikk eller på vakt? Skvetten eller lettskremt? Urovekkende drømmer der deler av hendelsen avspilles igjen og igjen? Nicholas får angstanfall, pustevansker og sammenbrudd ved lyden av en bildør som smeller igjen. Han får panikkanfall og høy puls av bildet av en kalasjnikov eller ordet «kampanje». Han ser ingen annen utvei enn å gjøre det slutt.

Og hva med Arman, soldaten som nesten ble hans bane? Simon Stranger har diktet hans livshistorie basert på samtaler med afghanske kamptolker og eksilafghanere i Norge. Mot slutten av boka undrer han hvor mange afghanere som lider av posttraumatisk stress? Svaret finnes ikke, men her gir det perspektiv å minne om en FN-rapport om sivile tap i Afghanistan. Den viser at i gjennomsnitt ble fem barn såret eller drept på grunn av krigen - hver dag - fra 2005 til 2019.

Bakteppet

Stranger blir innimellom litt for overtydelig i sin harme over krigens kynisme. Men det er bokas styrke at han klarer å framstille Afghanistan som noe mer enn et helvete av en slagmark. Afghansk historie som «imperienes kirkegård», Aleksander den store som erobret Persepolis, grunnla Kandahar, erobret Bagram og bygde festningen i Herat, de anglo-afghanske krigene, den sovjetiske okkupasjonen og framveksten av Taliban, inngår i fragmentene som danner bakteppet for historien. Det gjør også Osama bin Laden og al-Qaidas rolle, 11. september-terroren, de mer enn 775 000 amerikanske soldatene som har vært utstasjonert i Afghanistan siden 2001 og et lekket notat fra daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld i 2002 som avslutter med ordet «Hjelp!».

Det er lett å la seg opprøre av temaet i Simon Strangers «304 dager». Det er jo ingenting å si på bokas aktualitet, for å si det forsiktig. I tillegg er prosjektet vellykket litterært. Han forteller med språklig innlevelse om krigens ofre både på makro- og mikroplanet. En viktig utgivelse.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer