Det er kaffepause i et kontorfellesskap i Lutsk i Ukraina. Ennå er det noen år til Russland skal gå til krig, og svensk-amerikanske Johannes Lichtman lytter til historier som fortelles rundt kaffebordet. Så tar en ukrainer - som er sjef for kontorfellesskapet - ordet. Han har en vits han vil fortelle:

Inneklemt mellom en grå dal kalt Tyskland og hvit tundra kalt Russland, disket Vårherre opp med en bugnende eng av gule blomster. Da det ukrainske folk fikk se sitt nye hjem, utbrøt de: «Hva har vi gjort for å fortjene slik overflod? Hvorfor har du velsignet oss med slik rikdom?»

Da sa Gud til ukrainerne: «La meg introdusere dere for naboene.»

Vitsefortellingen er en av flere som Johannes Lichtman gjengir i sin nyeste bok «Calling Ukraine», basert på hans opplevelser og menneskemøter da han bodde i Lutsk i åra 2018-2019. Humor står sentralt i boka - slik Lichtman mener den gjør også blant ukrainere:

- Og det gjør den selv etter at Russland i fjor eskalerte til fullskalakrig. Ukrainerne bruker helt klart humor som overlevelsesstrategi.

Ble mobbet: - Kalt jævla homo

Frampå med vitser

Når Johannes Lichtman møter Dagbladet Bok i New York, har han nettopp vært på lesertreff i nabolaget med kallenavnet «Little Ukraine». 37-åringen debuterte, og slo gjennom, i 2019 med romanen «Such Good Work». Nå høster han gullkritikker for sin andre roman der han skildrer en velmenende, men småarrogant amerikaner som i 2018 drar til Ukraina for å undervise ukrainske telefonselgere i engelsk.

Altså ikke så helt ulikt Lichtman selv, som var med på flyttelasset da samboeren bosatte seg i Lutsk for å studere i ett år. Lichtman livnærte seg som skribent. Og han traff mennesker.

- Typisk for folk jeg møtte var at de var kjapt frampå med vitser. Og gjennom vitser lærer du mye om kulturen, sier Lichtman, og viser til en ukrainsk bekjent som la ut følgende «tips» på Twitter da den russiske bombingen begynte og ukrainerne mistet strømmen:

«Ikke bruk gasskomfyren som hårføner, folkens. Det gir uheldige resultater.»

Lichtman humrer.

- Responsen på tipset kom i form av masse «likes» og nye vitser.

- Hva kjennetegner den ukrainske humoren?

- Den er like mørk som den er morsom. Og den inneholder ofte et element av resignasjon, sier Lichtman og siterer en amerikansk forfatterkollega som skal ha sagt at byvåpenet til Kyiv bør vise en person som trekker på skuldrene.

Zelenskyjs metode

Johannes Lichtman mener det er alt annet enn tilfeldig at komikeren og skuespilleren Volodymyr Zelenskyj våren 2019 feide inn i presidentembetet med tre fjerdedeler av stemmene.

- Han er en god taler som har vist stort mot. Men vel så vesentlig er det at du ikke kan jukse eller bestikke deg til humoristisk sans. Ukrainerne vet hva som er morsomt, og Zelenskyj er morsom. Jeg tror det forklarer mye av appellen hans.

I «Calling Ukraine» slipper Lichtman også til Zelenskyj-kritiske røster. Det var en av grunnene til at 37-åringen fryktet for romanprosjektet da den russiske invasjonen var et faktum.

- Fullskalakrigen endret konteksten for utgivelsen. Selv om jeg vil karakterisere fortellingen som proukrainsk, og at jeg prøvde å skildre en viktig periode i landets historie, så påstår jeg ikke at Ukraina er perfekt. Jeg var redd jeg plutselig presenterte en komedie i krigstid.

- Vurderte du å skrinlegge bokprosjektet?

- Jeg vurderte å endre den radikalt, men jo mer jeg endret, desto mindre autentisk føltes den.

Herskekomikk

New York Times kaller Lichtman «en oppsiktsvekkende tenker og samfunnssatiriker». 37-åringen går heller ikke av veien for å harselere med hjemlandet. Midtveis i «Calling Ukraine» får romanens hovedperson en amerikansk venninne som snakker så høyt at hun «skriker».

- Stemmen hennes symboliserer amerikanernes selvtillit og overlegenhet, og deres manglende evne til å respektere skikk og bruk. Det meste forløper nemlig stille og høflig i Ukraina - med mindre du drar på bar etter midnatt, sier Lichtman og fortsetter:

- Mye av det den kjæresten lirer av seg, er jo dessuten usant, som at ukrainere ikke slipper handikappede utendørs. Det er en gammel sovjetklisjé uten fnugg av sannhet.

- Russerne har også en tragisk historie. Hva skiller humoren deres fra den ukrainske?

- Jeg tror forskjellen ligger i «herskerhumor» vs. «kolonihumor». Når russiske skribenter, politikere eller musikere tar til orde mot krigen, er det sjelden de snakker for Ukraina. Det eksisterer en oppfatning av at russere betrakter ukrainere som bondeknøler eller lillebrødre, og at «dere får bare bli i familien hvis dere oppfører dere». Veldig mye russisk humor handler om å gjøre narr av ukrainere og andre provinsielle eks-sovjetere.

- Hvordan tror du krigen vil ende?

- Med nederlag for Russland. Så lenge Vesten står sterkt og samlet i sin støtte til Ukraina, vil det ikke kompromisses eller skrives fredsavtaler. Jeg mener, hvorfor skulle noen feste lit til Russland?

Går for Biden

Lichtman, som er født i Stockholm og oppvokst i California, er bosatt i Washington og lever fortsatt med den samme samboeren. Han passerer Det hvite hus på vei til og fra kontoret, og han følger valgoppvarmingen i USA tett.

- Biden kan skyte meg i beinet, og jeg ville fortsatt stemt på ham. Det gjelder enten han går opp mot Trump eller DeSantis, eller en mystisk tredjekandidat. Selv om det har vært mange skuffelser knyttet til Biden, våkner jeg i det minste ikke om morgenen og lurer på om jeg fortsatt lever i et demokrati.