BOK: Det er et hjerteskjærende bilde. Det kommer til å sitte fast i meg lenge. Beskrivelsen av en liten jente på seks år som er ført inn på et soverom av en mann. I boka forteller Nadia Ansar om jenta som tror at det som så skjer, er en straff for at hun snek seg til en tyvsmak på festdesserten noen uker før. Hvordan skulle hun ellers forstå det?
Men Nadia Ansars fortelling starter ikke der. Den starter med hennes doktordisputas. På psykologisk institutt skulle hun forsvare sin doktoravhandling. Den handlet om man kunne forbedre barns psykiske vansker gjennom å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse. Men på vei inn i salen følte hun ikke stolthet. Bare skam. En overveldende redsel for å bli avslørt som en bløff.
Forelskelsens frihet
Nadia Ansar er en av de første norsk-pakistanske psykologene som ble uteksaminert i Oslo. Og ja da: Hun er kona til Abid Raja. Eller like gjerne: Abid Raja er gift med henne. Den historien tror vi allerede vi kjenner gjennom hans bok. Men her er den: Hennes fortelling.
«Min skam – en historie om forventninger og løsrivelse»
Sakprosa
«En nær og presis fortelling om skam, fortielse og taushetens pris. Like viktig: Boka viser en vei ut.»
Det er fortellingen om å vokse opp som jente i et pakistansk miljø, der fødselen hennes er en skuffelse for storfamilien: Nok ei jente. Der kvinners ære skal voktes, men der kvinnene selv helst skal tie. Der «De klokeste er de som skjønner, uten at det blir sagt med ord».
Og den loven gjaldt ikke bare kvinnene: Ingen bør snakke om det som er vanskelig. Selv skulle hun gjerne hatt flere flerkulturelle med i utvalget i sin doktorgrad. Men det var så vanskelig å få dem med.
Nadia Ansar blir den flinke jenta. Men også den litt ville jenta. Hun har en far som er mer tolerant enn de fleste i miljøet. Hun blir gitt lov til ting. Men pass på: Hun gis lov. Lov er ikke noe hun har. Hun blir engasjert, radikal – og lydig hjemme. Og så kommer Abid Raja inn i hennes tenåringsliv. En vill fargeklatt med utrettelig energi, et løfte om større frihet og høyere himmel. Selvsagt skal hun studere psykologi, når det er det hun interesserer seg for.
Og med forelskelse og frihet kommer også et mot: En anledning til å fortelle om slikt som ikke snakkes om. Et mot til å fortelle hva som skjedde den gang hun var seks, da mannen ifølge boka tok henne med inn på soverommet. Det som hadde gjort at hun ble så stille, så innesluttet. Men så skjedde ingenting, skriver hun: Det fantes ikke rom eller språk til å håndtere hennes tragedie. Tausheten vant.
Låst i roller
Men hun og Abid vant hverandre. Så er det som det er den siste frihetskampen de vinner på en stund. Nettopp fordi deres kjærlighet var uønsket og deres lykke tilkjempet, måtte hun bli den perfekte brud. Syntes Abid. Hun måtte ikke gjøre skam på ham, eller familien hans.
En av bokas sterkeste sider er der Nadia Ansar viser hvordan to unge, frie mennesker uten egentlig å ville det, låser seg selv inn i de trange rollene de ønsket å flykte fra. Hun skildrer hvordan han blir en klassisk suksessmann – lykkes i jobben, sliten og gretten hjemme. Det er som han har glidd inn i det konservative på autopilot, og hun har akseptert det – på autopilot.
Dampende erotisk
Hun blir den som tar ansvar for alt hjemme, og ute passer på sin ære, ikke viser en flik for mye av verken hud eller personlighet. Vellykket psykolog, vellykket husmor. Lykken blir et stadig trangere suksess-bur.
Ville skilles
Helt til hun en dag skriver brevet til sin Abid Raja: Hun elsker ham, men hun kan ikke lenger leve sammen med ham. Brevet er gjengitt, og også hans respons: Han slipper alt og drar rett hjem for å vinne henne tilbake. Han går i terapi. Han lager middag. Han tar en mindre krevende jobb. Hun begynner på doktorgrad, og deres ekteskap speiler hennes forskning: For at hun skulle få det bedre, måtte han i terapi.
Hun beskriver også sin egen terapi. Den som gir henne rommet og språket til å forstå det som skjedde med henne. Ikke bare det som ifølge boka skjedde på soverommet, men hun forteller også om hvordan hun opplevde at ingenting ble gjort. Bare taushet. Helt fram til den dagen da hun selv klarer å si ifra.
Nadia Ansar beskriver sin prosess. Hvordan hun forstår at hun aldri vil få den unnskyldningen hun har krav på, hvis hun ikke gir seg den selv. Men det gjør hun. Til slutt.
Ufortjente ørefiker
Og Nadia Ansar makter å skrive om dette både profesjonelt og personlig, med en klar og sterk stemme. Hun skriver så godt, og hennes kompetanse gjør at hun åpner opp så alle kan kjenne seg igjen. Hennes bakgrunn er hennes egen, men den frigjøringsprosessen hun beskriver, der hun erkjenner sin skam og slik kommer videre er vi mange som kan dele. Taushet og fortielse er da også helnorske grep, for ikke å si dyder.
Og innsikten i at vi alltid vil bære med oss den kulturen vi vil flykte fra er viktig, og viser seg også i teksten. Et sted skriver Nadia Ansar selv om å få en «fortjent ørefik». Fortjent? Det finnes ikke fortjente ørefiker. Det vi alle fortjener er frihet og kjærlighet. Det er det budskapet som gjør denne boka så viktig og sterk.
Rystende om voldsdyrkelse
Kjøp boken
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger