BOK: Det røde århundret, fra den russiske revolusjonen til Sovjetunionens oppløsning, var temaet for den georgiske forfatteren Nino Haratischwilis eventyrlige debutroman «Det åttende livet (Til Brilka)» som kom på norsk i 2021. Til tross for sitt ubeskjedne omfang, 1150 sider, ble denne slektskrøniken fra Georgia folkelesning. Oversatt til 25 språk, og også dramatisert for teater.

«Det manglende lyset»

Nino Haratischwili

Roman

Forlag: Aschehoug

Oversetter: Ute Neumann

Utgivelsesår: 2023

---

«Forførende fortellerstemme»

Se alle anmeldelser

Nå er Haratischwili på banen igjen med romanen «Det manglende lyset» (bare 700 sider). Her er det ikke et århundre, men et tiår, hun dykker ned i. Som en av karakterene i boka sammenfatter det: «Vi som var barn av 1990-tallet, som byttet barndom og ungdom mot kalasjnikover og heroin …» Bakteppet er et Georgia herjet av statskupp, borgerkrig, korrupsjon, anarki, rivaliserende gjenger og organisert kriminalitet.

Utstilling

Historien formidles gjennom fire venninner fra året 1987, når de som livsglade og nysgjerrige 14-åringer, sniker seg ulovlig inn gjennom gjerdet til Botanisk hage i hovedstaden Tbilisi – og til tre av dem møtes igjen på en retrospektiv fotoutstilling i Brussel i 2019. Den fjerde, fotografen, lever ikke lenger.

«Hun, som i det siste året av dette blytunge, syke og luftgispende århundret skulle ende sitt liv i en improvisert renneløkke, laget av tauet til en turnring.» Slik introduserer Haratischwili Dina allerede på romanens første side, og slik skal hun med dreven penn holde leserne i ånde med en rekke frampek som varsler om dramatikken som er i vente. Denne forfatteren vet hva hun gjør.

Bok å bli totalt oppslukt av

Sultne aper

Dina er venninnegjengens orkan, med nysgjerrighet og pågangsmot som kompass. Ira er en forsiktigere og mer pragmatisk type, skoleflink med tjukke briller og medlem av sjakklubben i Pionerpalasset. Nene er ei romantisk jente med solskinnsgemytt, men med et jernhierarki hjemme, dominert av en tyrannisk onkel, en slags mafioso i en såkalt parallell verden. Og så er det fortelleren, jeg-personen Keto, som er den balanserende mekleren i flokken.

Disse jentene utgjør også en del av motivene i Dinas svart-hvitt-fotografier. Romanens ramme er hennes posthume utstilling i Brussel, og ved å bevege seg fra foto til foto, gjenopplever de tre voksne venninnene dramatikken i det begivenhetsrike tiåret. Det kan være traumatisk: «Minnene hopper på meg som sultne aper fra alle kanter», konstaterer Keto.

Æreskultur

Jentene er ikke lenger venner. En av dem er stjerneadvokat i USA, en er konservator med base i Tyskland, og en hopper fra ekteskap til ekteskap i Tbilisi og Moskva. Det er ikke akkurat uskyldige jentefeider som har drevet dem fra hverandre; her er det snakk om rivaliserende brødre, svik, skuddramaer, overdoser, vold og krig. Kvinnenes vanskjebner i Georgias politiske kontekst handler ikke utelukkende om brutale militser, matmangel, strømbrudd og slikt - de er like ofte ofre for en nesten forhistorisk, maskulin æreskultur. De behandles som byttevarer i mannfolkenes revirkriger.

USAs mest forbudte bok

Flere av motivene som har gjort Dina til en berømt krigsfotograf er hentet fra borgerkrigen i Abkhasia i 1992-93, da abkhaserne erklærte uavhengighet fra Georgia og russerne støttet dem med våpen. Hevntoktet mot den georgiske sivilbefolkningen og den etniske «renskingen» var ekstremt brutal. Abkhasia-situasjonen er fortsatt en «frossen» konflikt i dagens geopolitikk.

Nino Haratischwili lar disse krigsbildene få sin gjenklang i undergangsstemningen blant ungdommene i Tbilisi. Det er drama på hver eneste side av «Det manglende lyset». Hun lesser på med konflikter, krig og kjærlighet - og den skal være temmelig blasert som ikke enda en gang blir hekta på denne forførende fortellerstemmen.