Anmeldelse: Åsne Seierstad «Afghanerne»

Imponerende, men banalt

Imponerende bredt og informativt, men det er ubegripelig at en så proff forfatter kan lire av seg så mange banaliteter.

TILBAKE: Tjue år etter at Åsne Seierstad skrev «Bokhandleren i Kabul», er hun tilbake i Afghanistan. Nå ser hun på livet under Talibans makt. Foto: Shad Madian
TILBAKE: Tjue år etter at Åsne Seierstad skrev «Bokhandleren i Kabul», er hun tilbake i Afghanistan. Nå ser hun på livet under Talibans makt. Foto: Shad Madian Vis mer
Publisert

BOK: I januar 2022 reiser Åsne Seierstad til Afghanistan. Målet er å forstå mer av Taliban, gjennom å få en av dem i tale. Hun får til slutt napp hos 35-åringen Bashir, som har slått seg til i et forlatt herskapshus i Kabul. Der bor han med sin mor, to koner og sin store barneflokk – i tillegg til broren og hans storfamilie. Bashir ble født i 1987 i den lille landsbyen Mussahi ved Kabul, der de fleste vervet seg til mujahedin i kampen mot Sovjetstyrkene. Han var tre måneder da hans far, mullaen, ble skutt av sikkerhetsstyrkene til president Najibullah. Bashir og hans tre eldre brødre vokste opp med Taliban, der Bashir etter hvert ble en mektig mellomleder.

«Afghanerne»

Åsne Seierstad

Sakprosa

Forlag: Kagge
Utgivelsesår: 2022

«Leseverdig, men også pinlig banalt.»
Se alle anmeldelser

Bashir er en av de tre hovedpersonene i «Afghanere». De to andre er kvinneaktivisten Jamila Afghani, født i 1972, og jusstudenten Ariana, født ved årtusenskiftet. Og bare så det er sagt, «Afghanere» er ei imponerende bok.

Gjennom fortellingene til de tre og deres foreldre, gir Seierstad et interessant og nyansert bilde av det krigsherjede landet som nå regnes blant verdens fattigste. Fra seksti- og syttitallets liberalisme, gjennom kong Zahir Shah, et økende skille mellom Kabul og den lutfattig landsbygda, Sovjets innmarsj og Najibullahs skrekk-regime. Deretter borgerkrig, Taliban og bin Laden, amerikanernes «War on terror» og famøse sammenblanding av Taliban og al-Qaida. Og til slutt altså Talibans maktovertakelse, riktignok mer liberalt enn på nittitallet, men med følgende dekret: «Kvinner som var «verken for unge eller for gamle» skulle dekke til ansiktet og hele kroppen når de var ute. Og den aller beste burka, slo dekretet fast, var å bli hjemme».

Dårlig ekteskapskandidat

De tre intervjuobjektene representerer ikke bare hvert sitt tiår, men også skjebner som speiler motsetningene i dette skjebnetunge landet.

Jamila Afghani er den eneste som opptrer med sitt rette navn. Hun fikk polio som liten, og ble halt. Det skulle bli hennes velsignelse, da hun ble ansett for å være en dårlig ekteskapskandidat. Hun maste seg til å få gå på skole med sine brødre, og tok blant annet en master i internasjonal politikk. Gjennom henne får vi tolkninger av islam som viser at Koranen selv er langt mer kvinnevennlig og liberal enn Taliban-regimets fortolkning. Jamila startet utviklingsorganisasjonen Noor, og ble også viseminister i regjeringen til Afghan Ghani i 2015, men forsøket på å gjøre noe med den omfattende korrupsjonen, gjorde jobben farlig. Da Taliban kom til makten, måtte hun flykte med ektemannen og tre barn, og endte med sin familie i et kaldt og vintermørkt Alta.

Like imponerende er unge Ariana, født inn i et Afghanistan omgitt av amerikanske soldater. Ambisiøs og viljesterk, med en drøm om å bli dommer. Hun hadde et halvt år igjen av jusstudiet da Taliban overtok. Nå venter arrangert ekteskap og burka.

Omstridte metoder

Åsne Seierstad er en beundringsverdig, men også omdiskutert forfatter. Det siste på grunn av sine kontroversielle litterære metoder, der hun lager romanskikkelser av sine intervjuobjekter. Jeg antar det er årsaken til at Seierstads omfattende etterord, der hun forteller hvor grundige intervjuene og faktasjekkingen har vært. Hun diskuterer også hvor fritt Bashirs to koner egentlig kan snakke.

Problemet er at disse overveielsene og denne tvilen overhodet ikke speiles i boka. Tvert om. Seierstad skaper scener og dialoger med en skjønnlitterær autoritet som ikke gir rom for tvil. Hun dikter seg inn i skikkelser hun umulig kan vite hva tenkte. Det i seg selv er problematisk nok, hadde bare ikke de skjønnlitterære passasjene vært så himmelropende banale. Det er et vell av adjektiver, utropstegn og føleri som ikke bare gjør det til lite troverdige skikkelser og scener, men også så overtydelig at det er som å lese ei ungdomsbok fra sekstitallet.

Imponerende stofftilfang

Jeg tviler for eksempel på at Bashirs annenkone Yasamin har gjengitt følgende scene for Seierstad: «Utslitt hadde han lagt hodet i fanget hennes. Hun hadde strøket ham over de bustete krøllene. () Alt dette, tenkte Yasamin. alt dette er mitt, og så mye finere enn et kongerike.» Like banalt er det da Jamila forteller sine kusiner at de ikke alltid må stå til rådighet for sine ektemenn, og «kusinene så vantro på henne. Jamila var jo revolusjonerende på så mange fronter, men dette!». For ikke å snakke om møtet med amerikanske soldater: «Ariana og barna rundt henne skrattlo, det var så rart at de store mennene ville leke slik. Det var så gøy!»

Det er ubegripelige at ikke Kagges gode redaktører har gjort noe med disse håpløse scenene, men jeg antar de ikke har tatt seg bryet. Det er Seierstads litterære stil og metode, og bøkene hennes selger. Det gjør helt sikkert denne også. Og med sitt imponerende stofftilfang er den absolutt verd å lese.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer