Emily er på nivå to, mener politikvinnen som avhører den 19-årige jenta. Ikke at hun er dum, men hun er heller ikke særlig smart. Dårlig på skolen, fjern. Sånne jenter med tomme, blanke, drømmende, slørete blikk. Sånne som ender opp med å jobbe i kassa på Kiwi.

Maria Navarro Skarangers nye roman, «Emily forever», er et portrett av en gravid ungjente, en kommende alenemor, datter av en alenemor.

Det er en skjebnetung historie om sosial arv; en håpløs beskrivelse av en retningsløs tilværelse som tilsynelatende er genetisk betinget. Deprimerende, men inderlig vakkert fortalt.

Den unge forfatteren – Skaranger er født i 1994 – brakdebuterte i 2015 med oppvekstromanen «Alle utlendinger har lukka gardiner», som ble nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris og senere filmatisert. I 2018 kom «Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen)» som ble belønnet med Osloprisen 2018 og EUs litteraturpris 2020.

Tunge tanker

Den tredje romanen, «Emily forever», innfrir de høye forventningene. Skaranger skriver nært og følsomt om tilstander av grå hverdag, av TV-lyd som eneste adspredelse og tanker som er for tunge til å tenkes: «Når det er stille blir hun tvunget til å tenke i lange baner, tanker oppå tanker oppå tanker som legger seg etter hverandre i kø og aldri stopper.»